Lill Sverresdatter Larsen, forbundsleder Norsk Sykepleierforbund

Kjell Werner langer ut mot Sykepleierforbundet i FriFagbevegelse, og mener antagelig at dette angrepet er noe som er i tråd med LOs interesser.

Kanskje ingen uvanlig refleks fra en kommentator som for mange år siden har blitt hedret med 40-årsnåla for sitt medlemskap i LO, og som mener å sitte på fasiten i mange ulike spørsmål.

Men når en er gått tom for gode argumenter eller føler at argumentene er i ferd med å gå ut på dato, så kan det være fristende å ty til stråmann-argumentasjon og diskutere mot argumenter som aldri er fremmet.

Dessverre går Werner akkurat i den fella i denne kommentaren.

Kjell Werners kommentar: «Det er noe usmakelig over budskapet til Sykepleierforbundets leder når hun bruker pandemi og krig som argument»

La meg understreke at vi i Sykepleierforbundet opplever å ha et godt forhold til LO og deres forbund, og framfor alt deres medlemmer og tillitsvalgte som våre medlemmer står sammen med og jobber sammen med hver dag. Vi har på veldig mange områder samme mål og står solidarisk i viktige saker.

Splittelsen som Werner skriver om er i hvert fall ikke noe vi søker eller ønsker. Selve funksjonen til en fagforening må være å påvirke samfunnsforholdene til det bedre, både for medlemmene, men også for alle de som er avhengige av gode og likeverdige velferdstjenester.

Fagforbundets Mette Nord gikk rett før oppgjøret i offentlig sektor ut i VG og mente at Ukraina-krisen gjør at sykepleierne og lærerne ikke kan forvente noe ekstra i år. Ordrett sa hun tirsdag 5. april ifølge VG at «årets oppgjør har gått fra å være et pandemi-oppgjør til et Ukraina-påvirket oppgjør».

Med dette som bakgrunn kommenterte jeg til VG at det som er synliggjort til de grader under pandemien er manglende beredskap i helsetjenestene, knyttet til enhver krise. Ikke bare pandemi, men antibiotikaresistens – og nå en krig.

Mette Nord tok altså først opp Ukraina-situasjonen som et bakteppe foran årets lønnsoppgjør. Dette svarte jeg på. Werner sier deretter at det er usmakelig av meg å bruke pandemi og krig som argument. Det blir nesten vanskelig å ta Kjell Werner på alvor når debatten foregår på et slikt nivå. Redaktøren har nå i tur og orden kalt meg usmakelig, usolidarisk, urettferdig og umusikalsk.

Sykepleiehistoriker svarer Kjell Werner: «Det å kritisere Sverresdatter Larsen for å vise til pandemi og krig, det er det som er usmakelig»

Alle har en lik verdi og skal ha den samme retten til en god og trygg pasientbehandling, uavhengig av hvor de bor og hvilken situasjon de er i. Det gjelder uansett hvor i Norge du bor og om du er flyktning eller en sårbar pasientgruppe som krever ekstra oppfølging. Vi må både styrke tjenestene i de daglige oppgavene og vi må styrke beredskapen vår for neste krise.

Vi må kort og godt legge krangelen mellom gruppene i lønnsoppgjøret til side og sette pasientene først.

Dette handler derfor ikke om hvem sin tur det er eller hvem som har stått mest på under pandemien. Dette har vi nå sagt ved enhver givet anledning gjennom to år, og denne rangeringen må Werner slutte med. Både på egne vegne eller som stråmann på andres vegne.

Derimot er det aldri dumt å ta fakta innover seg når en skal diskutere politiske løsninger. Riksrevisjonen og landets to siste helseministere har adressert sykepleiermangelen som en av vår tids største trusler mot muligheten til å tilby likeverdige helsetjenester over hele landet.

Nav og SSB har dokumentert at dette er den kompetansen det er størst mangel på i norsk arbeidsliv. Norske kommuner sier at ingen annen gruppe er vanskeligere å rekruttere. Helsefagarbeidere er en annen gruppe det også er mangel på som vi i NSF er opptatt av skal få et løft.

Regjeringen la nylig fram en krisepakke på 14,4 milliarder kroner for at vi skal håndtere en ny krise som kommer rett etter pandemien. Forsvarssjefen har sagt at det sivile helsevesenet er en av de viktigste delene av norsk beredskap. Hvis det er en gang det er tida for en livsviktig investering i livsnødvendig kompetanse, så er det nå.

I helsepolitisk barometer svarer 70 prosent av befolkningen i år at det er avgjørende at sykepleierne prioriteres i lønnsoppgjøret, bare 14 prosent mener dette truer samarbeidet i norsk arbeidsliv.

Befolkningen har skjønt det Kjell Werner ikke har forstått: dette handler ikke om særinteresser, det handler om å løse en sykepleiermangel som truer pasientsikkerheten.

Einstein har sagt at galskap er å gjøre det samme om og om igjen og så forvente et annet resultat. De lavtlønte har like stort krav på god og sikker pasientbehandling som alle andre. Dessverre så har vi sett at oppskriften om at kompetanse ikke skal gi noe ekstra uttelling med mindre du er i det private, har blitt en trussel mot gode felles helsetjenester.

Vi er enige om at folk må få sikret kjøpekraften sin i tøffe tider, derfor har vi også bedt om en høyere ramme i offentlig sektor. Det er ikke noen motsetning mot å gi kvinnedominerte yrker og helse et løft i en situasjon der helsevesen er under større press enn noen gang. Hvis frontfaget skal beholde sin legitimitet må det trygge samfunnet, ikke status quo.

Fagbevegelsen har stolte tradisjoner for å velge løsninger som bygger samfunnet. Folks behov for gode og likeverdige velferdstjenester er en reell utfordring som må løses.

Vi håper LO vil stå sammen med oss i denne kampen. Da kommer vi ikke utenom livsviktig investering i livsnødvendig kompetanse.