Solveig Osborg Ose 

Vi bør stoppe opp og tenke over hvordan vi som samfunn verdsetter de offentlige tjenestene som er bygget opp.

Vi har helsetjenester i verdensklasse og et utdanningssystem som gjør at vi fritt kan velge utdanning basert på våre personlige egenskaper og interesser, og dermed få arbeide med det vi passer best til.

Næringslivet i Norge er avhengig av at de offentlige tjenestene fungerer godt. Fastlegene, sykehusene og helsestasjonene gir trygghet når mulige fremtidige arbeidstakere blir født. Barnehager og grunnskoler legger grunnlaget for unge som skal velge utdanning og yrke.

Omtrent to tredjedeler av den kompetansen som unge bygger opp gjennom sin vei gjennom det offentlige utdanningssystemet, benyttes i privat næringsliv. Den siste tredjedelen går til offentlig sektor, hvor omtrent halvparten av de sysselsatte arbeider i kommunale tjenester. Det er her vi finner førstelinjetjenestene som barnehager, grunnskoler, primærhelsetjenester og eldreomsorg.

Men det er noe med verdsettingen av ansatte i disse tjenestene jeg synes skurrer, og det skurrer høyere og høyere.

Denne verdsettingen får betydning for unges valg av utdanning og yrke, som igjen får stor betydning for arbeidslivet. For hva skjer om ikke utdannings- og yrkesvalg lenger er basert på interesser og personlige egenskaper?

Folk som opplever manglende samsvar mellom arbeidsoppgaver og egne interesser, eller som ikke får bruke sine personlige egenskaper i arbeidet, vil ha mindre glede av å arbeide. De vil ønske å arbeide mindre og tilbudet av arbeidskraft vil reduseres.  

Som ansatt i privat sektor, får vi gjerne betalt for de personlige egenskapene som skal til for å skape gode resultater for bedriften. Gjør vi en god jobb, oppnår vi som regel høyere lønn dersom bedriften er lønnsom. Det er vanskeligere å måle resultater i offentlige tjenester og slik belønne de ansatte individuelt, fordi det er den kollektive innsatsen fra mange som bestemmer kvaliteten på tjenestene og ikke enkeltansattes innsats. Derfor bør vi kanskje heller verdsette valg av utdanningen som trengs for å arbeide i disse førstelinjetjenestene.

Om vi som samfunn ikke verdsetter de personlige egenskapene som er nødvendig å gjøre en god jobb i disse offentlige tjenestene, mener vi at kvaliteten på tjenestene ikke er viktig. Men jeg tror at størstedelen av befolkningen verdsetter at ansatte i førstelinjetjenestene er empatiske, tålmodige og som ønsker å bety noe for andre. Disse viktige egenskapene er kanskje klassiske kvinnelige egenskaper, men det er også mange menn som har disse egenskapene.

I dag er betalingen for lav i forhold til den jobben som gjøres i denne delen av arbeidslivet, og jeg tror det skyldes at vår verdsetting av disse spesifikke egenskapene ikke gjenspeiles i lønnsnivået.

Jeg har også forsøkt å forstå hvorfor ansatte i offentlige tjenester ser ut til å få høyere og høyere arbeidsbelastning. Det virker å være en grov feil i forståelsen til politikere og andre når det gjelder forventninger om produktivitetsutvikling i arbeidskraftintensive tjenester.

Vi kan ta antall elever i forhold til antall lærere som eksempel. Antall elever per klasse vil være omtrent det samme over lang tid. Uten en helt revolusjonær oppfinnelse i måten å lære på, er det ingen utsikter til at antall elever per lærer kan være så forskjellig fra i dag eller for femti år siden om kvaliteten skal opprettholdes.

Det samme gjelder antall oppgaver en lærer skal ha. Det tar for eksempel ikke mye kortere tid i dag enn for hundre år siden å lære et barn å lese. Å løse opp i en krangel mellom elever har kanskje heller ikke blitt noe som gjøres mye raskere i dag enn før, eller å rette innleveringer.

Det samme kan vi si om deler av helsevesenet og barnehager, der arbeidskraften er det egentlige produktet som leveres. Sykehus har for eksempel mange innsatsfaktorer i tillegg til folkene som jobber der, og der har vi også sett en sterk økning i produktiviteten ved at de behandler mange flere pasienter uten tilsvarende økning i antall ansatte.

I kommunale tjenester utgjør arbeidskraften en enda større del av innsatsfaktorene enn i sykehusene, og det kan derfor ikke forventes en sterk økning i produktiviteten uten at kvaliteten forringes.

Som vi har hørt i det siste, er det noen yrkesgrupper som kan bestille det ønsker av arbeidsutstyr, som arbeidsklær, uten engang å spørre sjefen. Andre må slite på egne klær, eller de får klær som ikke er egnet for jobben som skal gjøres.

Jeg tror dette handler om noe av det samme som manglende verdsetting av nødvendige egenskaper. Lederne i førstelinjetjenestene opplever strenge sparekrav, og dette går ut over både de som arbeider der og de som de yter tjenester til.

Politikere må forstå disse mekanismene, og ikke tenke at arbeidsintensive tjenester stadig kan driftes billigere, men likevel levere den samme kvaliteten.

En person som har som mål om å tjene mest mulig penger og leve et liv i luksus, vil i liten grad kunne oppnå sine mål som ansatt i førstelinjetjenestene. Men empatiske og tålmodige mennesker som ønsker å være til nytte for andre, bør velge utdanning og yrke som gjør at de kan jobbe i disse tjenestene. Så må vi som samfunn sørge for at de trives i jobben sin og får tatt ut sitt potensial.

Da kan de ikke ha for høy arbeidsbelastning over lang tid, de må ha stor påvirkning på hvordan jobben gjøres og de må oppleve at de får godt nok betalt for jobben de gjør til å ville bli værende.

Om ikke slutter de, og finner seg noe annet å bruke kompetansen og de viktige egenskapene sine på.

Fallende søkertall til lærer- og sykepleierutdanninger må tas på det største alvor. Vi må vise at vi som samfunn ønsker at de med de rette egenskapene og interessene skal velge de utdanningene som trengs for å opprettholde kvaliteten i fellesskapets tjenester.

Næringslivet er avhengig av at offentlige tjenester forsetter å fungere godt slik at også fremtidens arbeidstakere kan bidra med sine egenskaper og interesser, i den private eller offentlig delen av arbeidslivet.