Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Mandag meldte flere medier at det gikk mot brudd i forhandlingene om en ny avtale for inkluderende arbeidsliv. Men den gang ei. Forhandlingene fortsatte tirsdag, og neste onsdag skal partene møtes nok en gang.

«Alle har et ønske om å bli enige», sa arbeidsminister Tonje Brenna (Ap) etter tirsdagens møte. LO og NHO har fra hver sin kant stilt ultimative krav. Kompromisset er det vanskelig å få øye på, men tiden jobber for en løsning.

Bakteppet er det faktum at sykefraværet har vært økende de siste årene, stikk i strid med målsettingen fra IA-avtalen om at fraværet må gå ned.

Nav-statistikken forteller oss at arbeidstakere i snitt har et sykefravær på drøyt sju prosent. Det er spesielt bekymringsfullt at den største økningen i sykefravær er i aldersgruppen 25 til 40 år, og at mange har diagnosen utmattelse som følge av Long Covid.

På denne bakgrunn er det en hard dragkamp om en ny IA-avtale. Arbeidstakerne, med NHO i spissen, vil at sykelønnsordningen skal settes under lupen og har krevd at utredningsarbeidet også skal omfatte ordningen som sikrer full lønn under sykdom.

På den annen side står LO steilt på at sykelønna skal fredes i fire nye år. YS, Unio og Akademikerne har dessverre ikke stått like prinsippfast på dette punktet og åpnet nylig for en bred utredning på NHOs premisser. NHO klarte dessverre å splitte fagbevegelsen og dermed sette LO i stikken.

Ordningen med full lønn under sykdom ble en realitet i 1978. Dette er en lovbestemt rettighet, kjempet fram av fagbevegelsen med LO i spissen.

Men et relativt høyt sykefravær ble etter hvert en stor utfordring, og i 2001 fikk vi derfor den første avtalen om inkluderende arbeidsliv. Den viktigste målsettingen har hele tiden vært å redusere sykefraværet.

IA-avtalen har med jevne mellomrom blitt justert og forlenget. Onsdag i neste uke har vi forhåpentlig enighet om en ny avtale. Det er fortsatt håp om å beholde full lønn under sykdom. LO har solid ryggdekning fra Jonas Gahr Støres regjering i dette spørsmålet.

Riset bak speilet fra LOs side er å true med streik i 2026 for å sikre full sykelønn som en del av en ny tariffavtale. Arbeidsgiverne og en eventuell borgerlig regjering etter valget neste høst vil i tilfelle få en storstreik i fanget.  

For regjeringen er det ingen krise om arbeidsgiverne sier nei til en ny IA-avtale. Strategene i Ap og LO tror at full lønn under sykdom uansett vil være en god sak i neste års valgkamp.

Full lønn under sykdom i inntil ett år må ikke tas for gitt.

Venstre går nemlig inn for å kutte 20 prosent etter et halvår. I forslaget til nytt Frp-program loves det en gjennomgang av dagens sykelønnsordning «for å sikre en bærekraftig ordning for fremtiden».

Her ligger det en åpning for sykelønnskutt i en eventuell borgerlig regjering. Høyre kan bli presset til det av Frp og Venstre.

Sykefraværet kan deles inn i to kategorier: Fraværet vi selv melder inn ved kortvarig sykdom og fraværet som vi i neste omgang må ha legeerklæring for. Det legemeldte er det største, og det er langtidsfraværet som det er viktigst å gripe fatt i. Skulk i form av en såkalt tredagers er mindre interessant.

Dagens høye sykefravær representerer ti millioner tapte dagsverk og koster staten 64 milliarder kroner i året. Bedriftenes regning er over 30 milliarder. Ordningen er nemlig slik at arbeidsgiveren betaler for de 16 første sykedagene. Deretter overtar staten det økonomiske ansvaret i inntil ett år.

Et langvarig sykefravær er ofte første skritt på vei ut av arbeidslivet og over på trygd. Derfor må det settes inn flere tiltak for å få langtids-sykemeldte tilbake i jobb.

Helsevesenet, Nav-systemet, bedriftene og den enkelte arbeidstaker har en felles utfordring. Her er det imidlertid et åpenbart problem at det lange fraværet er gratis for bedrifter og virksomheter.

Tidligere i år lanserte NHO en modell som jeg mener har mye for seg. Den innebærer at staten trer inn tidligere og betaler sykelønn allerede fra 12. dag. Som motstykke pålegges bedriftene å ta ti prosent av regningen etter tre måneders sykefravær.

Denne modellen er LO omsider villig til å diskutere. En slik omlegging vil gi bedriftene et økonomisk insitament til å få langtidssyke tilbake i jobb.

Ifølge FriFagbevegelse er det følgende setning IA-striden nå står om: «Regjeringen vil ikke foreslå endringer i sykelønnsordningen i denne avtaleperioden, verken for arbeidsgivere eller arbeidstakere, med mindre partene er enige om det».

I denne setningen har både arbeidsgiverne og fagbevegelsen et gjensidig veto. Og det var nettopp dette daværende LO-leder Gerd-Liv Valla brukte da hun stilte seg solidarisk med NHO i 2006. LO hjalp den gang arbeidsgiverne slik at bedriftene unngikk å måtte betale mer av sykelønnsutgiftene.

Men i år er NHO villig til falle LO i ryggen, ved å ofre den gjensidige bindingen. Det vil være korttenkt og fort kunne straffe seg ved neste korsvei. Da vil det være fånyttes å be om LOs hjelp.

I den norske debatten vises det ofte til Sverige, hvor sykefraværet er lavere enn her til lands. Men dette er slett ikke rart, for forskjellen kan i stor grad tilskrives det faktum at mange småsyke svensker «piskes» på jobb.

Forklaringen er at svenske arbeidstakere blir trukket i lønn første sykedag og deretter bare får 80 prosent lønn under sykdom.

NHO og noen borgerlige politikere ønsker slike lettvinte løsninger. Velgerne kan parkere disse ideene ved stortingsvalget neste høst. Svaret er i stedet å ta tak i årsaken til sykefravær og innrette tiltak deretter.

Et godt arbeidsmiljø vil åpenbart gi lavere sykefravær. Vi vil ikke ha svenske tilstander i arbeidslivet. Arbeidstakere blir ikke friskere av å få mindre penger inn på lønnskontoen.

«Noen av oss har snakket sammen» er en kjent frase i arbeiderbevegelsen. Nå har LO og NHO en uke på seg til å finne IA-løsningen. Jeg tror det ender med at sykelønna fredes. Bare noen klarer å snakke skikkelig sammen utenfor forhandlingsrommet.

Der det er vilje er det håp.