Kjell Werner

Opinions ferske partibarometer vitner om at Arbeiderpartiet kan ha nådd formtoppen for tidlig og at Høyre har klart å reise seg fra en historisk bunnotering.

Erna Solberg har grunn til å smile, mens Jonas Gahr Støre absolutt har fått noe å gruble på.

Arbeiderpartiet har falt jevnt og trutt siden april, fra over 30 prosent i april til 24,8 nå i august. Og Høyre har løftet seg fra 14,2 i juni til 17,9 prosent nå.

Dette er de tørre tallene i partimålingen til FriFagbevegelse. Her er det borgerlig flertall med KrF over sperregrensen.

Bakgrunn: Kraftig opptur for Høyre i ny måling

Men Erna Solberg har slett ingen grunn til å juble, for Høyre er «bare» tilbake på nivået i mai. Målingen som ga 14,2 prosent i juni, var nok en dupp.

Slik sett har rekken av politiske utspill og diverse krumspring i sommer ikke gitt partiet noe løft. Men den store krisen i Høyre er kanskje et tilbakelagt stadium.

Småpartienes kamp om å komme over den magiske sperregrensen på fire prosent ser ut til å kunne tippe valgresultatet i den ene eller andre retningen.

Forskjellen er som dag og natt for de aktuelle partiene, enten sju-åtte mandater eller to-tre. Etter lenge å ha ligget under sperregrensen, får KrF nå 4,5 prosent. Det er i tråd med andre august-målinger.

Det er verdt å merke seg at Venstre bare er en hårsbredd unna sperregrensen med sine 3,9. Dersom partiet krabber over, vil det bli solid borgerlig flertall. Tilsvarende vil det vippe i rødgrønn retning hvis MDG kommer over og KrF likevel faller under firetallet.

Men spenningen rundt sperregrensen skal ikke overdrives. Ifølge valgekspert Johan Giertsen får de borgerlige bare to ekstra mandater med KrF over den magiske grensen. Civita-leder Kristin Clemet mener problemet med taktisk stemmegivning er at man risikerer å lure seg selv.

Det politiske landskapet har forandret seg mye på relativt kort tid. Dette har skjedd på to måter.

Høyre og Fremskrittspartiet har byttet plass. I fjor sommer hadde Høyre nesten dobbelt så stor oppslutning som Frp. Senhøstes var de jevnstore og i juni 2025 kunne Frp-leder Sylvi Listhaug notere 23 prosent mens Erna Solbergs Høyre måtte nøye seg med skarve 14 prosent.

Før jul var det krise i Arbeiderpartiet, og internt i partiet ble det snakket om å skifte ut Jonas Gahr Støre som partileder og statsminister. Målinger på 17-tallet var ikke til å leve med. På nyåret tok Støre omsider grep, slo så kraftig ring om EØS-avtalen at Senterpartiet ikke fant noen annen løsning enn å forlate regjeringen.

Da ble det plutselig plass til enda flere Ap-statsråder, og Jens Stoltenberg var lykkeligvis en av dem. Dermed skvatt Ap opp på målingene, og Høyre falt tilsvarende.

Mye av denne forskyvningen har skjedd «takket være» Jens Stoltenbergs comeback i norsk politikk, men ikke alt kan tilskrives ham. Ap klarte nemlig å legge strømdebatten død gjennom lanseringen av fastpris-tilbudet. I tillegg har sikkerhetspolitikk og utenrikspolitikk fått en dominerende plass.

I en slik situasjon tjener Ap på å ha trespannet Jens Stoltenberg, Espen Barth Eide og ikke minst Jonas Gahr Støre i sin midte. Det hjelper å ha trygghet som slagord når det er krig i Ukraina og Donald Trump tuller det til med toll og dermed skaper trøbbel for rettferdig handel globalt.

Det bør nevnes at Ap nå har sakseierskap på flere saker. Velgerundersøkelsen til Respons Analyse viser at partiet er best på 6 av de 13 sakene som inngår i undersøkelsen. I fjor var ikke Ap best på noen av dem.

Nordmenn flest har også fått et mer positivt syn på både egen og landets økonomi, og Norges Bank har kuttet renta og varslet nye kutt. Slike faktorer gir ofte den sittende regjeringen noe drahjelp.

Finansminister Jens Stoltenberg har, for å si det forsiktig, ikke hatt noen god hånd på de etiske retningslinjene for Oljefondet.

Politikerne skal riktignok ha en armlengdes avstand til Oljefondet, men det er uansett Stoltenbergs ansvar når Etikkrådet og Oljefondet svikter og dermed indirekte bidrar til Israels folkerettsbrudd i Gaza og på Vestbredden.

I denne saken ble Stoltenberg påført en ripe i lakken. Men dette gjenspeiler seg ikke i den ferske meningsmålingen til Opinion, slik jeg leser tallene. Både SV, Rødt og Venstre går nemlig tilbake, og jeg nekter å tro at Høyres oppsving kan tilskrives striden rundt Oljefondet.

Det er verdt å merke seg at KrF trolig har tjent på en mer Israel-tro linje. KrF-leder Dag-Inge Ulstein har så langt lykkes med å plassere partiet mer til høyre i det politiske landskapet, ved blant annet å profilere KrFs motstand mot pride-flagg på offentlige flaggstenger.

Arbeiderpartiet har ikke helt klart å få valgkampen til å dreie seg om partiets hjertesaker. Trygghet er ikke nok. De borgerlige partiene har derimot fått skattedebatten de ønsker, og i stor grad til å handle om formuesskatt.

De rike onklene, som har sponset i stort monn, kan gni seg i hendene. De har fått betalt for innsatsen.

Det store spørsmålet er hva som skjer de siste ukene fram til valgdagen 8. september. Både Ap og Høyre har i løpet av sommeren klart å få tilbake mange av «sine» blant de usikre. Til tross for dette, har Ap mistet terreng og begynt å lekke såkalte lillavelgere til Høyre.

Vårens Jens-effekt kan se ut til å ha vært et blaff. Dette er en utvikling som bør bekymre Jonas Gahr Støre.

På den annen side kan Erna Solberg glede seg over å ha tettet noe av lekkasjen til Frp. Mest interessant er det imidlertid å notere at Frp er tilnærmet fullmobilisert. Partiet har få reserver å hente blant de usikre.

Dermed er det stor sannsynlighet for at Frp-prosenten vil synke i takt med at konkurrentene de neste ukene henter ned flere usikre velgere fra gjerdet.

Min spådom er at Høyre og Frp blir mer jevnstore og at Erna Solberg dermed styrker sjansene for et comeback som statsminister. Alternativet er at Jonas Gahr Støre løfter Ap gjennom en formidabel sluttspurt.

Valgkampmaskinen til Ap må ikke undervurderes. Det har historien vist oss, med noen få unntak.