Roald Arentz, leder Fellesforbundets avdeling 16, Midtnorsk Transportarbeiderforening

Drosjenæringa har vært litt i vinden i det siste, men det må være lov å si at det har vært mest motvind.

Fra før av er næringa prega av lave lønninger, lange arbeidsdager, stor gjennomtrekk og lav organisasjonsgrad. Drosjesjåførene er blant Norges dårligst betalte arbeidstakere. Og den såkalte liberaliseringa av næringa, som like gjerne kan kalles ei rasering, har ikke gjort forholdene bedre. Og da har jeg ikke nevnt pandemien, som har vært en pest og en plage og gjort store innhogg i omsetninga i mange sørvisbedrifter i snart halvannet år.

Og nettopp omsetninga er viktig for drosjesjåførene, for de er nemlig provisjonsbetalte, og har ingen garantiinntekt. Står en drosje stille på en holdeplass en time eller to, og tro meg - det er ikke uvanlig, så tjener sjåføren null kroner i timen mens hen står der.

Det betyr også at når drosjene kjører oppdrag som er på anbud, typisk skole- eller pasientkjøring, får de betalt en viss prosent av beløpet på taksameteret. Når drosjeselskapene da regelmessig underbyr hverandre for å få oppdrag for kommuner, fylkeskommuner og helseforetak, er det sjåførenes lønninger de legger i potten. Og når jeg, eller en annen tillitsvalgt, skal forhandle om lønna med drosjeeiernes organisasjon Norges Taxiforbund, forhandler vi bare om hvor mange prosent av omsetninga sjåførene skal få i provisjon. Men størrelsen på kaka kan vi ikke påvirke. Det er imidlertid betydelig forskjell på en halv lukka valnøtt og en halv muffin, så det kan egentlig diskuteres om drosjesjåførene har reell forhandlingsrett på lønna si.

I alle fall setter det direktøren for Helse Vest i et grelt lys, da han i fjor høst gikk ut i bergenspressa og skrøyt av hvor billig pasienttransport han hadde sikra seg i den nye anbudsperioden. For anbudskontrakten innebærer at sjåførene tjener så dårlig på pasientkjøringa at de knapt har lyst til å kjøre turene, og det rapporteres nå fra regionen at kvaliteten på pasienttransporten har betydelig forbedringspotensial med tanke på sørvis og punktlighet. Tidligere har vi også sett at pasienter i Oslo har måttet vente i timesvis på pasientdrosjer som aldri kom fordi sjåførene sa nei til turene. «Dårlige holdninger hos sjåførene», het det fra helseforetaket. Mon det. Alle trenger ei lønn å leve av. Og når forretningsidéen «sosial dumping» er den som vinner fram i anbudsrundene er det flere og flere drosjesjåfører som ikke lenger kan leve av lønna si, i alle fall ikke uten å jobbe 12-14-timers arbeidsdager.

For turene som ikke er på anbud, sånn som folk flest bruker drosje (hjem fra byen, til og fra flyplassen osv) er for en stor del overtatt av deltidsarbeidende kjørende enkeltpersonsforetak som nå er ønska hjertelig velkommen inn på markedet av stortingsflertallet og regjeringa. Denne gjengen kjører helst når etterspørselen er stor, og ødelegger inntektsgrunnlaget for de som prøver å livnære seg av drosjeyrket. Disse lausarbeiderne har ikke pensjonsrettigheter, ingen permisjonsordninger, ingen rett på sjukepenger og liten eller ingen opplæring i jobben de skal utføre. Og ikke nok med det: Sist piratselskapet Uber opererte i Norge, var det bare 10 prosent av sjåførene som oppga inntektene sine til skattemyndighetene.

Liberaliseringa av drosjenæringa er ikke bare systematisk sosial dumping, det er også oppskrift på ei helsvart næring. Denne raseringa er også bortimot norsk rekord i å ignorere høringsuttalelser; LO, YS, NHO Transport, Fellesforbundet, YTF og Norges Taxiforbund har sammen med samtlige norske fylkeskommuner advart mot den utviklinga vi dessverre ser i bransjen nå.

Men det er stortingsvalg til høsten, og jeg lurer oppriktig på hva som skjer dersom vi får det regjeringsskiftet meningsmålingene tyder på at vi får. For både Rødt, SV, Ap og Sp har lovt i valgkampen at de skal reversere liberaliseringa av drosjenæringa. Problemet er bare at ingen av dem har forklart hvordan de har tenkt å gjøre det.

For er det i det hele tatt mulig å få majonesen tilbake på tuben? Hele sykdomsforløpet starta jo med et brev fra EØS-avtalens kontrollorgan ESA, der det het seg at de norske drosjereglene, spesielt den politisk bestemte begrensninga på antallet løyver og plikten til å være tilknytta en drosjesentral, var i strid med EØS-avtalens bestemmelser om lik etableringsrett. Så vekk med det.

Jeg vil gjerne vite helt konkret hvordan et potensielt rødgrønt stortingsflertall har tenkt å utfordre dette. Skal de bare vedta nye forskrifter til yrkestransportloven og hevde at viktige samfunnsinteresser står på spill? Skal de kreve reforhandlinger av EØS-avtalen? Sjøl vil jeg gjerne ha spylt hele avtalen på sjøen, men det blir det neppe flertall for på Stortinget uansett valgresultat. Men transportarbeiderne har både stemmerett og stort nettverk.

Derfor vil jeg gjerne utfordre de nevnte politiske partiene med tre konkrete spørsmål:

1. Hvordan skal ei reversering av taxi-liberaliseringa gjøres i praksis?

2. Hva kan gjøres politisk for å forebygge at anbudskjøring for offentlige transportkjøpere bidrar til en nedadgående lønnsspiral for sjåførene som utfører oppdragene?

3. Hvordan vil dere ellers jobbe for å forebygge og stoppe sosial dumping i drosjebransjen - og transportbransjen forøvrig?