Axel Fjeldavli

Sangen har en kjent melodi. En krig ute i verden, energisjokk her hjemme.

I 2022 strupte Russland gasseksporten etter angrepet på Ukraina. Nå har invasjonen av Iran blokkert Hormuzstredet, en av hovedveiene for olje og gass i verden.

Resultatet ser alle med bensinbil. Pumpeprisen har gått opp. Spørsmålet stiller seg selv:

Er dette den neste strømpriskrisen? Og hvis man kunne innføre Norgespris på strøm – en subsidiert fastpris på 70 øre per kilowatt-time – hvorfor ikke Norgespris på bensin? Eller i det minste kraftige kutt i bensinavgiftene?

Spørsmålet er rimelig. Men trass sine åpenbare likheter, er det én fundamental og helt avgjørende forskjell på strømpriskrisen og stigende bensinpriser nå: omfanget.

Siden invasjonen av Iran har bensinprisen økt med fire kroner. For en gjennomsnittlig bilist er det 240 kroner i måneden. Det er ekte penger.

Men under strømpriskrisen kunne en vanlig familie få 2000 kroner større strømregning. Hver måned. Det var brutalt. Derfor var det riktig med et så kraftig svar som Norgespris den gangen. Svaret bør være et annet nå.

Likevel lurer storslegga i bakgrunnen i den politiske debatten: flate avgiftskutt, brede subsidier, statlig støtte til mange som har mye fra før. Både til venstre og til høyre for midtstreken er det partier som vil kutte drivstoffavgiften permanent.

Det er en ærlig diskusjon. Men midlertidige kutt i drivstoffavgifter er ikke det mest treffsikre tiltaket mot den veksten i bensinpris som har kommet nå.

Svarene bør være mer målretta, og handle om rettferdighet.

Se heller til Berlin. Da bensinprisene steg i Tyskland etter Iran-invasjonen, ble oljeselskapene kalt inn på teppet: Kan dere forklare hvorfor prisene stiger mer i Tyskland enn andre steder?

BP hadde ikke et godt svar. Shell hadde ikke et godt svar. Lederne for både Sosialdemokratene og Kristendemokratene i Tyskland beskyldte bensinselskapene for å ta ut ekstra profitt etter invasjonen av Iran. Det ville i så fall ikke være første gang.

Det samme så man under Gulfkrigen på starten av 1990-tallet. I Frankrike innførte man et midlertidig profitt-tak for bensinstasjonene den gangen.

Her er det regjeringen i Norge bør begynne med: Gå bensinselskapene nøyere etter i sømmene.

Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum tok opp den tyske modellen med finansministeren forrige uke. Oljeprisen har steget, men har den steget like mye som prisen på pumpa? Er vi sikre på at selskapene ikke legger litt ekstra på marginene, i trygg forvissning om at alle skylder på krigen?

Vi fortjener å vite helt sikkert at prisen er ærlig, at godene fra bensinprisveksten er rettferdig fordelt.

Og så: Det som gjør 240 kroner ekstra i måneden til en tung bør, er ikke summen i seg selv, men at privatøkonomien er trang i utgangspunktet.

Alenemora som har lang pendlervei og lav inntekt sliter ikke primært fordi bensinprisen stiger, men fordi marginene hennes er små. Løsningen på dette fordelingsproblemet er ikke statlig styring av alle priser som stiger, men mer rettferdig fordeling.

Ja, det er mulig å gjøre mer for de som er avhengige av bilen. Og her finnes ulike svar.

Noen vil si: Sett ned prisen på bussen. Andre vil si: Øk skattefradraget mer for de som må pendle med bil. Begge delene er målrettede tiltak. Ingen av delene bør være off the table.

Men det viktigste svaret er det trauste: Legg til rette for gode lønnsoppgjør. Ha ambisjoner for velferden. Hold orden på økonomien i stort. Noen ganger er det trauste også det som er sant.

Dette er en bensinpris-test som samfunnet må bestå. Samfunnet må være sånn at vi tåler at priser kan svinge. I bunn og grunn handler det om en kjerne av det sosialdemokratiske prosjektet gjennom hele etterkrigstiden:

Å skape et samfunn som har så små forskjeller at markedet blir en tjener for fellesskapet, ikke en herre over vanlige folk.