Kjetil Staalesen, spesialrådgiver i LO

Å observere at samfunnet endrer seg, kan føles som å prøve å se en klokke bevege seg. Du kan nistirre på viserne uten å se dem røre seg en millimeter. Men etter en stund har de flyttet på seg likevel.

Som regel ligner også dagen i dag på dagen i går. Folk, roller, krav og forventninger er gjerne de samme. Men zoomer du ut, vil du kunne se at store endringer har funnet sted. Kultur kan hjelpe oss med det.

Ta den sjarmerende serien «Carmen curlers». Tilsynelatende en historie om den danske iverksetteren Arne Bybjerg, som fikk global suksess med å produsere og selge elektriske papillotter til damer som ønsket seg vakre krøller i håret.

Fabrikken ble etablert i den søvnige småbyen Kalundborg på 60-tallet. På ett år gikk den fra å ha noen titalls, til å ha over tre tusen ansatte. Den var den raskest voksende virksomhet i verden(!).

Den dag i dag har Kalunborg bare 16.000 innbyggere. Hvor fant han tusenvis av ledige arbeidstakere? Det skal jeg si deg: Han ansatte hjemmeværende kvinner.

I en sjokkerende fart endret kvinnerollen i Kalunborg og omegn seg fra å være en der hun var bundet til mann og hjem, til å være en med egen økonomi utenfor huset. Det var en våpenløs revolusjon.

Det første en av kvinnene i serien gjør etter å ha blitt ansatt på fabrikken, er å marsjere hjem til den rike fruen hun vasker for og si opp tjenesten sin der. Fruen i huset ender med å måtte vaske selv fordi det ikke lenger er mulig å få tak i tjenestefolk i byen.

I en vakker scene ser den rike fruen ut av vinduet og sverger: «Jeg hater den fabrikken». Den hadde endret hele maktstrukturen i samfunnet.

En annen kvinne sier på jobbintervju at hun «sparer til skilsmisse». Snakk om motivert medarbeider. Hun blir ansatt på flekken.

Etter at Carmen Curlers tilbød Kalunborgs kvinner økonomisk selvstendighet, eksploderte skilsmissestatistikken i byen. Mange ekteskap var ikke basert på kjærlighet, men på nødvendighet. Det ble nå synlig.

Fabrikken hadde endret maktstrukturen mellom kjønnene også.

Den som ikke ser andre muligheter, må ta til takke med de hun har. I takt med at velferdsstatens rettigheter ble utvidet og omfavnet stadig flere grupper, fikk flere enn bare rike menn muligheten til å velge noe bort.

Kvinner og arbeidsfolk har alltid visst at arbeidsgivernes tradisjonelle «hvis du ikke liker betingelsene her, kan du jo bare finne på noe annet» var en illusjon.

Gikk du fra jobben din, sultet du. Gikk du fra mannen din, sultet du. Ekte frihet er å kunne si nei til de med penger og makt. Enten det er en urimelig sjef, eller en urimelig ektemann. Det kan arbeidsfolk og kvinner gjøre i dag. Dette ville sjokkert våre forfedre for bare noen få generasjoner tilbake.

Det er ingen liten ting.

Papillottfabrikken forsvant til Asia etter 25 år, men tannkremen var ute av tuben. Kvinnene fikk nå jobber i Ecco, Lego og andre danske industrieventyr.

Også mennene måtte lære seg nye roller som følge av endringene. Ikke alle klarte det like godt, for å si det forsiktig.

Det var nok mye banning over ølflaskene på danske kroer på seksti- og syttitallet.

Men i dag er det ingen tvil om at også skandinaviske menn har nytt godt av kvinners utvidede frihet. Det var slett ikke alle menn som syntes det var fantastisk å slite i åkeren, på fabrikken eller på sjøen den gangen. Eller leve i ekteskap med en kvinne.

Menn som drømte om et annet og friere liv, har også fått den muligheten.

Dessuten kan du som lever nå, i langt større grad enn oldeforeldrene våre, stole på at hun du kaller en ektefelle, kjæreste eller partner, faktisk er sammen med deg fordi hun har glede av det og ikke bare fordi du sikrer henne tak over hodet og mat i magen.

Det er heller ingen liten ting.