Geir Seljeseth

Norge er ingen oljenasjon. Norge er en gassnasjon. Det aller viktigste eksporten vi har, er gass til Europa. Rørledningene i Nordsjøen er den største investeringen vi har gjort som nasjon. Norge sto i 2019 for en drøy fjerdedel av all gass som brukes i Europa. Russland er en større eksportør. Men Norges rolle er viktig og når endringer skjer så påvirker det oss. Selv i koronaåret 2020 hadde Norge en eksportøkning av rørgass til Europa. Om enn liten, så var det i alle fall en økning. Men dette markedet er det også andre som posisjonerer seg i.

Prosjektet North Stream 2 er en gassrørledning som skulle stå ferdig i år. Den skulle bringe gass gjennom Østersjøen fra Ust-Luga sørvest for St. Petersburg til Tyskland. Målet er å bringer mer av gassen fra de store feltene i det russiske nord på Jamal til Vest-Europa og de store industriområdene i Tyskland og Tsjekkia. Den russiske gassgiganten Gazprom eier prosjektet og røret. Gazprom er av den typen statsselskap hvor det kan være vanskelig å se hvor staten slutter og selskapet starter. Fra tårnet sør i den russiske hovedstaden drives det tidvis like mye politikk som i parlamentet og presidentpalasset Kreml noen kilometer lenger nord. Prosjektet har mange motstandere og helt siden arbeidet startet for et tiår siden har de vært tydelige i sin motstand.

I en situasjon hvor det er forventet at forbruket av naturgass vil kunne gå ned, i alle fall i sin naturlige form, kan man lure på prosjektet og viljen til å gjennomføre det. Like fullt er det slik at naturgassen etter alt å dømme blir den viktigste kilden til å produsere hydrogen, i alle fall det kommende tiåret. Det er en virkelighet ikke alle er enige i.

Kommentar: «Finnene i førersetet»

Fra de grønne kreftene i Tyskland har argumentet hovedsakelig vært at dette er med på å øke avhengigheten av naturgass, som vil føre til større klimagassutslipp i en tid hvor man må få dem ned. Men det er like fullt de politiske sidene som har ført til de store kontroversene. Det sterkeste argumentet har handlet om at man lager en rørledning som gjør leveransene til Vest-Europa uavhengig av transitt gjennom Sentral- og Øst-Europa.

Mange av disse landene er avhengig både av russisk gass i sine energisystemer og nyter godt av betalingen for å sende gassen gjennom landene. Bare for Ukraina ble det i 2011 beregnet til å være en årlig gevinst på tre milliarder kroner for den ukrainske regjeringen. Mot et land som ofte er negativ til Putin og hans venner i Kreml er det et sterkt pressmiddel å inneha. Det har tidligere vist seg også at russiske gasselskaper har vært villige til å stenge tilførselen til sine gamle venner i Øst- og Sentral-Europa når de har vært uenige om betaling, transitt og prising.

Aktuelt: Ap-landsmøtet rørte ikke «iskanten»: – Gir forutsigbarhet for en viktig næring, sier Jørn Eggum

Underveis i prosjektet har både Finland, Sverige og Danmark vært tvilende til å tillate å føre rørledningen gjennom landenes havområder. Likevel har de endt med å si ja under sterk tvil. Planen er at rørledningen skal stå ferdig til høsten, men med over 90 prosent fullført øker nå presset for å stoppe hele byggingen. Tyske myndigheter har hele tiden håpet på at amerikanske politikere og andre motstandere skal kunne forstå energibehovet til den tyske industrimaskinen og finne pragmatiske løsninger.

Men stridighetene mellom øst og vest er i ferd med å bygge seg opp på et nivå som gjør det vanskeligere og vanskeligere å finne en løsning, som betyr at rørledningen står ferdig som planlagt i september. Om den kommer til å stå ferdig i det hele tatt. Den nye Biden-administrasjonen i Det hvite hus, sammen med sterke krefter i kongressen, ledet an av den sterkt konservative republikaneren Ted Cruz, gjør sitt ytterste for å stoppe prosjektet.

– Det nye administrasjonen i Washington er fullt ut bestemt på å bruke alle mulige former for press for å hindre fullføringen av North Stream 2, sa talsmann for den amerikanske ambassaden i Berlin, Joseph Giordono-Scholtz, til avisa Der Tagesspiegel.

Kommentar: «Griseheldig? Om forskjellen på EU, brexit og EØS»

Den økte spenningen i Øst-Ukraina de siste ukene spiller selvsagt i bakgrunnen, og gjør motstanderne av prosjektet enda mer målrettet i sitt arbeid med å stoppe det hele. Et økt antall russiske soldater på grensen mot nabolandet øker spenningen for hver eneste dag. Selv om de fleste er tvilende til direkte invasjon, så er det mange som frykter russiske soldater inn på ukrainsk territorium, slik som man opplevde på Krim i 2014. Det siste mange i vest vil er å gjøre pengestrømmen til Kreml enda mer solid. I de siste årene har mange av sanksjonene mot russerne, for annekteringen av Krim og ulike giftangrep på motstandere av regimet, vært preget av tiltak mot enkeltpersoner i eller i kretsen rundt skikkelsene på toppen av det russiske politiske systemet. Det er metodikken i Magnitsky-listen som ble laget i USA i 2012. Listen var over maktpersoner som var knyttet til raidet mot og fengslingen av Sergeij Magnitsky. En advokat som døde i varetekt i Russland i 2009. Denne formen for målrettede sanksjoner mot enkeltpersoner har blitt trenden det siste tiåret. Målet om å stoppe North Stream 2 er av en annen karakter og blir mer mot rent økonomiske mål slik som man kjenner fra tidligere av.

I samme tidsrom som russerne har forsøkt å få ferdig rørledningen som kan doble den direkte eksporten av gass til Vest-Europa har USA bygd opp en stor kapasitet med flytende naturgass LNG som strømmer inn over europeiske terminaler. Amerikanerne nekter selvsagt for at dette skal ha noen slags betydning på deres vurdering av den nye rørledningen. De argumenterer med sikkerhetspolitiske argumenter.

Kommentar: «Grunnloven må etterleves»