Kjell Werner

Høyre-leder Erna Solberg møtte statsminister og Ap-leder Jonas Gahr Støre i to dueller. Først i Politisk kvarter på NRK og deretter på et åpent møte i regi av den liberale tankesmien Civita.

Erna Solberg var offensiv, men virket til tider stresset. Jonas Gahr Støre bar preg av å ha fått selvtilliten tilbake - med et glimt i øyet, men slett ikke overtent. Erna og Jonas står godt til hverandre i slike dueller. Slik var det også mandag.

De to rundene mellom Erna og Jonas minnet meg om duellene mellom Gro (Harlem Brundtland) og Kåre (Willoch) på 1980-tallet. Vi ble på fornavn med datidens fremste kamphaner. Også i dag er mange på fornavn med sentrale politikere, som Jonas og Erna. Og det kler norsk politikk godt.

Deler av holmgangen i Politisk kvarter ble derimot en oppvisning som kler norsk politikk svært dårlig.

Erna gjorde et poeng av at arbeidsledigheten her til lands er på 4,8 prosent. Jonas skrøt av at ledigheten er lav - bare litt over 2 prosent. Tro det eller ei: Begge har rett.

Poenget er at Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) viser en ledighet på 4,8 prosent. I dette AKU-tallet inngår nemlig også de som ønsker seg jobb. Den registrerte ledigheten hos Nav er derimot mye lavere, nærmere bestemt 2,1 prosent.

Politikerne er flinke til å finne tall og statistikk som passer dem selv. Det er selvsagt naturlig. Det er imidlertid skadelig for det offentlige ordskiftet når politikerne slår hverandre i hodet med tall som tilsynelatende spriker.

Slike debatter bidrar bare til større forvirring og ditto politikerforakt.

For å gjøre forvirringen komplett tør jeg nevne at sjeføkonom Roger Bjørnstad i LO mener AKU-tallene gir et mer presist bilde av situasjonen på arbeidsmarkedet enn de registrerte ledighetstallene fra Nav. På denne bakgrunn kan Erna gni seg i hendene. Og LO-økonomen bør ta seg en prat på kammerset med statsministeren.

Civita-duellen var delt inn i tre bolker. Erna hadde pekt ut økonomi, Jonas hadde valgt utenriks, mens Civita hadde plukket ut skolepolitikk som det tredje temaet. Erna var i sitt ess da hun kunne snakke om verdiskapning i næringslivet og skattelettelser.

Men Høyre-lederen ble dessverre ikke presset på hvordan skattelettelsene skal finansieres med tilsvarende kutt i statsbudsjettene. Her sviktet Civitas Eirik Løkke som debattleder, noe som kan forklares med at han ikke er journalist.

Skattedebatten gikk ellers i kjente spor, men det er verdt å merke seg at regjeringens invitt til å oppnevne en skattekommisjon står ved lag.

Jonas var suveren da utenriks ble tema. Han forsvarte forbilledlig at regjeringen anerkjente Palestina som stat for halvannet år siden. Erna sto fast på at timingen var feil, og at Norge dermed forspilte muligheten til å ha dialog med Israel.

Erna følte seg tydeligvis så utilpass at hun i stedet begynte å snakke om EØS-avtalen. Men Jonas holdt seg til Midtøsten-temaet og lovet at hans regjering vil fortsette å «være framoverlent» overfor Israel, som han mener har en ytterliggående regjering.

Runden om skole ga oss lite nytt. Her ble det kjente toner fra Arbeiderpartiet og Høyre. Men Jonas klarte elegant å få synligjort at Høyre må forhandle med Frp også på dette området dersom det blir borgerlig flertall etter høstens valg.

Han minnet om at Frp vil ha permanent nivådeling i ungdomsskolen. Jeg husker med skrekk og gru hvordan det på 1970-tallet var å gå i en skole som var delt inn i kursplaner på tre nivåer.

Jonas er den klare statsministerkandidaten på rødgrønn side. Der finnes det ikke noe alternativ. På borgerlig side er de derimot uklart.

Erna har størst sjanse, men hun er ikke lenger et opplagt valg. Frp-leder Sylvi Listhaug sitter nemlig på en joker. Meningsmålingene forteller oss også at Frp ligger an til å kunne bli det største partiet på borgerlig side.

Hvis det blir borgerlig valgseier, er holdningen i Frp at Sylvi bør bli statsminister. Det sies i hvert fall å være det «naturlige utgangspunktet» for eventuelle regjeringsforhandlinger.

Men dersom Erna ikke gjør comeback som ny statsminister, vil hun og Høyre likevel være tyngdepunktet og limet på borgerlig side. Derfor er Jonas og Erna uansett de reelle motpolene i norsk politikk.