Kjell Werner

Det er ikke hverdagskost at en gammel stortingsmelding blir gjenstand for feiring. Det skjedde nylig i regi av Finansdepartementet.

Det er nemlig 50 år siden Stortingsmelding nr. 25 (1973-74) ble lagt fram av daværende finansminister Per Kleppe. Den 22 sider korte meldingen hadde tittelen «Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn».

Jeg husker godt meldingen fra februar 1974, som den politiske nerden jeg har vært helt siden den gang.

Da var jeg 16 år og så beundrende opp til både statsminister Trygve Bratteli (Ap) og hans finansminister.

I innledningen til stortingsmeldingen står det som punkt 1 å lese følgende:

«Petroleumsvirksomheten vil være mer enn en episode i norsk historie». Snakk om å være framsynt, bare få år etter at norske oljeeventyret startet med det drivverdige funnet på Ekofisk-feltet julen 1969.

Regjeringen Bratteli kunne fortelle at Norge allerede året etter ville ha en større produksjon av olje og gass enn eget norsk forbruk. Samtidig ble det signalisert at produksjonen fra de kjente feltene på norsk sokkel vil synke etter 1981-1982. Men mulighetene for nye funn ble også karakterisert som gode. Historien har vist oss at mulighetene ble eventyrlige.

Vel så interessant er det å merke seg hva som ble sagt om forventet oljerikdom.

«De inntekter som tilfaller det offentlige, vil om få år utgjøre betydelige beløp». Betydelige beløp har det blitt, men ingen så nok for seg at det norske oljefondet i dag ville ha en markedsverdi på 16.400 milliarder kroner. Og at det i år brukes 400 oljemilliarder over statsbudsjettet til gode formål.

Satt på spissen måtte vi, uten disse oljemilliardene, eksempelvis ha stengt alle sykehusene, lagt ned Forsvaret og ikke brukt ei krone på samferdsel. Derfor var det framsynt av Kleppe å si at, av hensyn til kommende generasjoner, bør bare en del av den innenlandske disponeringen av oljeinntektene nyttes til økt forbruk.

Klimatrusselen var ikke noe tema, men miljøpolitikken ble berørt.

«Det er av stor betydning at forurensningssituasjonen i de havområder som berøres, følges meget nøye», het det samtidig som det ble tatt til orde for et moderat utvinningstempo. Letevirksomheten ble framhevet som det viktigste styringsmiddelet.

Men når jeg først hyller framsynte politikere, er det flere som bør nevnes – både før 1974 og ikke minst etter. Allerede i 1971 fikk vi de ti oljepolitiske bud, ført i pennen av Arbeiderpartiets Rolf Hellem. Bud nummer 1 var å sikre nasjonal styring og kontroll for all virksomhet på den norske sokkelen.

Det er på sin plass å minne om at Carl I. Hagen den gang var klar på at det bare var å selge ut oljefeltene til utlendinger, for dette var det etter hans daværende mening lite framtid i.

Så kom altså stortingsmeldingen i 1974 som den viktige rettesnoren.

Og året etter innførte Bratteli-regjeringen forbilledlig en ekstra særskatt for olje- og gasselskapene. Dette er en grunnrenteskatt på en naturressurs, som ingen protesterer på i dag. Parallellen til striden rundt dagens lakseskatt er åpenbar.

Men så gikk det ikke helt som planlagt i 1974. Utover på 70-tallet brukte politikerne mer penger enn det var lagt opp til. «Formuleringen fra SVs innspill til meldingen – å «ta oljepenger på forskudd – ble faktisk politikk fra det brede flertall», skriver professor i økonomisk historie, Einar Lie, i Aftenposten.

I 1990 sørget Gro Harlem Brundtlands tredje regjering for å opprette Oljefondet. Først seks år senere ble snaut to oljemilliarder tilført som det første innskuddet.

Oljefondet skal investere kapitalen i utlandet. Poenget med det er å skjerme norsk økonomi mot å koke over i form av særegen prisstigning og dermed rentesjokk, bare for å nevne noe. Dagens dyrtid ville ha vært enda dyrere dersom politikerne hadde pøst på med oljemilliarder.

Våren 2001 sto daværende statsminister Jens Stoltenberg bak innføringen av handlingsregelen for forsiktig innfasing av oljemilliarder innenlands. Også her gjelder det å hindre overoppheting. Poenget med handlingsregelen er å bare bruke «rentepengene» av oljeformuen, slik at også kommende generasjoner kan nyte godt av denne pengebingen. Samme år ble private eiere, i begrenset grad, slippet inn i Statoil.

Det slår meg at det bare er Ap-politikere i min hyllest.

Fra Rolf Hellem, via Trygve Bratteli, til Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg. Neppe tilfeldig. Nå blir det opp til Jonas Gahr Støre å følge opp denne sosialdemokratiske arven.

Når oljevirksomheten skal utvikles, ikke avvikles, i overgangen til det grønne skiftet.