Trine Lise Sundnes

Dette skjedde etter en veldig jevn votering i EU, som Norge dessverre kom dårlig ut av.

Vi hadde altså trengt noen flere venner i EU, men det eneste nei-partiene nå tenker på er hvordan vi kan skaffe oss flere uvenner.

Er det egentlig noen tror på budskapet om at dette er å ivareta norske interesser i årene som kommer?

Både sosiale og seriøse medier flommer nå over av innhold som illustrerer en falsk virkelighetsoppfatning som i flere tiår har fått et bemerkelsesverdig rotfeste i Norge. Nå ved formuleringer av typen «EU innfører tollmur mot Norge.»

Nei. Dette er slett ikke tilfelle. Som konsekvens av den handelskrigen USA har satt i gang, ser EU seg nødt til å beskytte sitt marked, og i motsetning til Norge har EU størrelse og styrke til å gjøre det.

Kvoter og nye tollsatser truer markedsandeler, investeringer – og skaper usikkerhet i Norge. Det er distriktene som merker det sterkest, men hele landet rammes. Regjeringen har protestert og mener EUs beslutning bryter med EØS-avtalens intensjoner.

Likevel står EU-landene samlet om å beskytte egen industri mot global konkurranse – og denne gangen hjelper ikke EØS-avtalen oss. For første gang ser vi et tydelig brudd med logikken om at Norge har varig tilgang til EUs indre marked. ​

Men saken handler om mer enn bare toll. Vi står midt i en grønn og digital omstilling, der konkurransekraft, sikkerhet og beredskap blir stadig viktigere. Bakgrunnen er økende krig, geopolitisk uro og stormaktrivalisering mellom USA og Kina rundt handel, teknologi og verdikjeder.

Dette påvirker EUs valg – og dermed også EØS-landene. EU jobber nå for økt egenkontroll over kritisk industri, energi og teknologi, der alle politikkområder henger tettere sammen enn før: klima, handel, forsvar, beredskap og helse kobles i helhetlige strategier.

De nye rapportene fra Draghi (konkurransekraft), Letta (det indre marked) og Niinistö (beredskap) har satt retningen for EUs politikk.

Her diskuteres alt fra enklere regelverk og digital innovasjon til hvordan handelspolitikken kan styrke Europas posisjon globalt. EU-kommisjonen følger disse opp gjennom sitt arbeidsprogram – og i budsjettet for 2028-2034 blir strategisk autonomi, sikkerhet og konkurransekraft de sentrale målene.

Dette gir direkte utslag for Norge og EØS, særlig når tempoet på nye politiske initiativ øker. Enkelte saker havner innenfor EØS-avtalen, andre utenfor, noen i grenseland.

EØS-landene må hele tiden vurdere hvor grensen går juridisk – men også hva som er best for egne interesser.

Nå har EU bestemt seg for å beskytte strategisk viktig industri, og da er norske arbeidsplasser ikke nødvendigvis tatt med i beregningen. ​

Derfor er det misvisende å rette raseriet mot eksempelvis fattige EU-land.

Senterpartiets forslag om å holde tilbake EØS-midler straffer Romania og Bulgaria, uten å hjelpe norsk industri – det gjør bare Norges posisjon svakere, siden slike tiltak er vedtatt av EU-kommisjonen etter ønske fra større EU-land med stål- og industrilobby.

Vi må nå tåle en ærlig debatt om verktøyene våre. EØS-avtalen har hjulpet oss lenge, men den gir ikke varig trygghet når EU endrer sine spilleregler.

EU former rammene for Europas industri, mens Norge venter på gangen. Er vi der at tusenvis av norske arbeidsplasser avhenger av beslutninger vi ikke deltar i? Ja. Hva skal til for at Norge får reel tilgang, trygghet og innflytelse for sin eksport og industri?

Beskyttelsestiltaket bør bli et vendepunkt. La oss diskutere åpent hvordan vi best ivaretar norske interesser og arbeidsplasser i en ny tid.

Skal vi fortsette å stå utenfor, eller innta en plass ved bordet når EUs politikk bestemmer vår framtid?