Jan R. Steinholt

EØS-tilsynet ESA advarte allerede sist sommer om at en reversering av taxireformen vil være et brudd på EØS-regelverket, og da spesielt etableringsfriheten.

Likevel ga regjeringa i Hurdalsplattformen høytidelige løfter om å stoppe frislippet, gjeninnføre løyveregulering og kreve sentraltilknytning og driveplikt.

Får ingen hjelp av EU

Et halvt år etter valget har samferdselsminister Jon-Ivar Nygård ennå ikke satt giret i revers. Han har så langt nøyd seg med å kreve taklampe, taksameter og uniform. ESA holder fremdeles i rattet og girspaken.

Nygård får i hvert fall ingen hjelp fra EU. Den 11. februar la Kommisjonen fram nye retningslinjer for passasjertransport som del av sin nye strategi for såkalt bymobilitet. Den vil endre direktiver i mobilitetspakka og varsler et nytt direktiv for såkalte plattformarbeidere.

Retningslinjene innebærer en utvisking av skillet mellom drosjetjenester og private leiebiler med sjåfør (PHV), enten dette er app-baserte digitale tjenester eller ikke.

Etableringsfriheten i EU/EØS har lenge vært brukt som hovedargument for full liberalisering av drosjenæringa. Men siden den alminnelige friheten til å yte tjenester kan begrenses på transportområdet for å sikre en fungerende kollektivtrafikk, mener EU at nasjonale regler i medlemsstatene om drosjetransport kan utgjøre et hinder for den samme etableringsfriheten.

Trenger ikke stort mer enn førerkort

«Tvingende allmenne hensyn» er fortsatt en legitim grunn for å innføre nasjonale restriksjoner, men EU-kommisjonen vil legge lista høyere for at land kan påberope seg slike hensyn. Ikke minst skal det bli lettere for aktører i en medlemsstat å etablere seg i en annen EØS-stat uten «diskriminerende» begrensninger i form av krav til språk, lokalkjennskap eller kjøreplikt.

«Krav om lisens (løyve) og vilkår for å få lisens, kan utgjøre en markedsadgangsbarriere og en begrensning av etableringsfriheten. Slike regler må derfor oppfylle kriteriene knyttet til allmenne hensyn», heter det.

Forslaget fra Kommisjonen går derfor ut på at krav til sjåfører og løyvehavere «bør være enkle og ikke gå utover det som er nødvendig». I praksis er anbefalingen at man ikke trenger stort mer enn førerkort.

Kommisjonen setter også spørsmålstegn ved om inngående lokalkunnskap, opplæring i hjelp til funksjonshemmede eller omfattende opplæring i førstehjelp egentlig er så nødvendig som medlemsstatene vil ha det til.

Her har den forrige norske regjeringa ligget «i forkant» i EØS-sammenheng ved å fjerne kravet om blant annet kjentmannsprøve.

Heltidsyrke eller løsarbeid

AP/Sp-regjeringa og samferdselsministeren har ambisjoner om at det skal være mulig å ha drosje som heltidsyrke.

EU vil gå motsatt vei: «Fleksible arbeidsmønstre, som å avskaffe og/eller lette på obligatoriske langvakter, natte- og helgevakter, åpne for deltid osv., kan gjøre yrket som drosjesjåfører mer attraktivt, også for personer som trenger å forene familie og arbeid, hvis det kombineres med et passende nivå av jobbsikkerhet og forutsigbarhet.»

Hvordan utøverne skal kunne ha en trygg inntekt under disse «fleksible» forholdene, er åpenbart av mindre betydning. Drosjenæringa har i alle år vært basert på en bilpark med faste yrkesutøvere på heltid, supplert med reservesjåfører i helgene, ofte studenter. Kommisjonens anbefaling er at løsarbeid skal være hovedregelen, ikke unntaket.

Retningslinjene er foreløpig ikke bindende for Norge, i hvert fall så lenge de ikke får form av et revidert direktiv som tas inn i EØS-avtalen. Men de gir signaler til samferdselsminister Nygård og ESA om at reversering av taxireformen møter rødt lys i Brussel.

I LO-sekretariatets innstilling til handlingsprogram foran LO-kongressen i månedsskiftet mai-juni, er reversering av taxireformen ikke nevnt, enda alle veit at sosial dumping er utbredt i drosjenæringa. Det må vel være en glipp?