Klemet Rønning-Aaby, forhandlingssjef i Unio

Regjeringens inngrep forsvares, og han mener streik i offentlig sektor først og fremst er en meningsytring(!).

I tilfellet med lærerstreiken tror han at både KS og Staten har oppfattet klart og tydelig hva lærerorganisasjonene mener etter mer enn tre måneders streik.

Bakgrunn: Er streikeretten til lærerne under angrep? Nei, mener Fafo-forskeren

Etter min oppfatning er dette en latterliggjøring av streik i offentlig sektor, som føyer seg inn i rekken av bagatellisering av streiker fra Fafo-forskere ved streik av forbund/hovedorganisasjoner utenfor LO i offentlig sektor.

Det er for eksempel ingen spor av slike utspill fra Fafo-forskere under eller etter LO-streiker som for eksempel bussjåførenes streik midt i pandemiens verste periode høsten 2020. Da var jo LO-forbund tungt involvert, og i lærerstreiken var det jo bare et lite LO-forbund som fullstendig ble overkjørt av kolleger i større LO-forbund og LO. Adjøss til solidariteten der i gården.

Men jeg synes vi på arbeidstakersiden utenfor LO skal ta denne latterliggjøringen fra Fafo-hold på alvor. Denne latterliggjøringen underbygger skjevheten i de reelle maktforholdene mellom partene i offentlig sektor, slik reglene fungerer i dag.

Et viktig spørsmål blir hvilke kampmidler arbeidstakersiden kan benytte seg lovlig av etter dette i offentlig sektor. Kampmidler som ikke fører til at streikekassa tømmes til jul, eller at rikslønnsnemndas «lønnslov»-lignende praktisering avgjør interessetvisten slik den «alltid» gjør?

Streik som lovlige kamp-middel i offentlig sektor, forutsetter i dag en fullstendig oppsigelse av arbeidsforholdet – i praksis en fullstendig suspensjon – så lenge streiken varer. Dette gjør en streik både dyrt og vanskelig for forbund i offentlig sektor, særlig i relasjonelle yrker. Siden dette i stor grad er kvinnedominerte yrker, har det en glassklar likelønns- og likestillingsside.

Lovreguleringen på området bør etter denne lærerstreiken vurderes endret for offentlig sektor, slik jeg ser det – eller kanskje for hele arbeidslivet – til å omfatte delvis oppsigelse, rullerende streik, ordrenekt, overtidsnekt, funksjonsnekt, skjema-nekt, gå sakte-aksjoner og andre mildere former for aksjonsformer enn fullstendig kollektiv plassoppsigelse. Varslingsrutiner kan være som i dag.

Samtidig kan vi eksempelvis tenke oss at offentlige arbeidsgiveres innsparing ved streik og tvungen lønnsnemnd inndras og overføres til Statens Pensjonsfond utland, til glede for framtidens innbyggere i kanskje enda tøffere tider som måtte komme.

Begge forslagene vil etter mitt syn kunne ramme tredje person mildere, rette på ubalansen i maktforholdene og ansvarliggjøre offentlige arbeidsgivere mer i konfliktsituasjoner, slik at konflikter blir mer reelle enn Fafo-forskernes «meningsytringer».

Ellers er det jo åpenbart at for eksempel lærerne i grunnskolen og videregående skole kan søke annet arbeid og slutte selv, uten noen form for bruk av «meningsytringer» eller andre kamp-midler.

Seip-Fafo-LO har kanskje forsket på hvem som vinner og taper da?

Reaksjon: «Fafo som institusjon har ingen mening om arbeidskonflikter vi forsker på»