Isak Lekve

Hva er situasjonen for norsk fagbevegelse, og hvor er den på vei?

Dette har selvsagt ikke et enkelt, entydig svar, men er likevel et kjernespørsmål for alle som er opptatt av norsk arbeidsliv, maktfordeling, lønnsutvikling og hvorfor ulikhetene stadig øker til tross for alle fagre politiske signaler om det motsatte.

Vi kan starte med å konstatere det åpenbare: Norsk og nordisk fagbevegelse har alltid stått sterkere enn i andre land i det globale nord, og slik er situasjonen også i dag.

Dette skyldes ikke utelukkende oppslutningen om fagforeninger – som i Norge ikke skilte seg nevneverdig fra land som Portugal, Irland og Østerrike ved inngangen til 80-tallet.

Det skyldes også det sterke institusjonelle rammeverket som ble bygget opp i «sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk» i årene etter krigen, som sikret fagbevegelsen sterkere innflytelse også utover spørsmål om lønns- og arbeidsforhold. Det er typisk dette vi snakker om når vi bruker begrepet om «den norske modellen».

Siden den gangen har imidlertid oppslutningen om fagforeninger i våre europeiske naboland utenfor Norden stort sett stupt. Oppslutningen er eksempelvis redusert med over 30 prosentpoeng i alle de tre nevnte landene.

Likevel ser vi altså at fagforeningers oppslutning svekkes også i Norge.

Til tross for kakespising da LO i fjor passerte 1 million medlemmer, er oppslutningen om fagforeninger redusert fra 58 til litt under 50 prosent av alle yrkesaktive i dag. Samtidig foregår det en forskyvning fra LO til andre hovedsammenslutninger.

Hva så med situasjonen på grunnplanet? Her eksisterer det en stor organisatorisk vitalitet som gir seg uttrykk i dynamiske problembeskrivelser og et mangfold av virkemidler, strategier, ressurser og kapasiteter til å løse utfordringer og sikre medlemmenes behov. Dette ser vi ikke minst gjennom hvordan Foodora-budene ble organisert og vant frem med tariffavtale i 2019.

Det står i strid til eksempelvis amerikanske fagforeninger, som mye av den internasjonale forskningslitteraturen om fagforeningers tilbakegang baserer seg på. De preges i stedet av en utpreget byråkratisering, også på grunnplanet.

Likevel rapporterer lokale fagforeninger om store vanskeligheter.

En av foreningene som har fått mest oppmerksomhet de siste femten årene er Oslo Bygningsarbeiderforening. De ble bokstavelig talt verdenskjent for sin kampanje for å organisere polske arbeidere med slagordet om at de «ikke skulle være en forening for norske arbeidere, men for arbeidere i Norge». Foreningen rapporterer eksempelvis at det «spredde seg en fortelling i det polske miljøet om oss. Vi ønsker å hjelpe dem – men om de lar oss hjelpe dem, mister de jobben». I en slik situasjon blir fagforeningers avmakt til en selvoppfyllende profeti.

Hva skyldes så dette? Foreningenes egne forklaringer på hvorfor det blir slik, kan oppsummeres med tre ord: Internasjonalisering, reorganisering og prekarisering, som alle preger det som ofte kalles «det nye arbeidslivet».

Internasjonalisering handler om arbeidsinnvandring, overnasjonal rettsliggjøring, internasjonale eiere av norske bedrifter med mer. Dette skaper endringer på mange måter.

Men særlig arbeidsinnvandringen endrer forholdet mellom tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet – og dermed hvor avhengig arbeidsgiverne er av de enkelte arbeidstakerne.

Avhengighet og makt er, slik eksempelvis Gudmund Hernes har skrevet, «omvendt proporsjonale», så dette virker direkte inn på maktforholdet mellom partene.

Reorganisering handler om at nye eiere og ledere med bedriftsøkonomisk utdannelse tenker om fagforeninger, tillitsvalgte og samarbeid på en annen måte, og i ytterste konsekvens organiserer seg bort fra arbeidsgiveransvaret slik at makten flyttes bort fra der fagforeninger har sine maktmidler.

Omorganiseringen av Norwegian – også kalt for kjosifiseringen av norsk arbeidsliv – kan stå som et illustrerende eksempel.

Prekarisering handler om økt grad av usikkerhet, midlertidighet, innleie, ansatte som tvinges til å være selvstendig næringsdrivende, eller ikke ha arbeidstakerrelasjon overhodet, som i plattformøkonomien.

Igjen endrer dette avhengigheten og dermed maktforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere.

Virkelighetsforståelsen på grunnplanet er altså en forestilling om at strukturelle endringstendenser som fagforeningene selv i liten grad har direkte kontroll over, vanskeliggjør deres arbeid, svekker deres makt – og dermed også forskyver makten fra arbeidstakere til arbeidsgivere.

Spesielt det siste er viktig. For hele det institusjonelle rammeverket som vi kan oppsummere som «den norske modellen», baserer seg nettopp på et mer balansert maktforhold mellom arbeidstakere og arbeidsgivere.

Den gradvise maktforskyvningen bidrar slik til at den norske modellen forvitrer.

Fortellingen om Sisyfos som dømmes til å evig rulle en sten opp bakken, men hvor ethvert lille glimt av håp knuses av stenens tyngdekraft når den nærmer seg toppen, er like gammel som den vestlige kulturhistorie, og har blitt et symbol på et hvileløst, endeløst og meningsløst arbeid.

Dette er en ganske annen historie enn den som preger norsk arbeiderbevegelse – som jo nettopp gikk fra «lua i hånden» til luen på hodet og hånden på rattet, for å parafrasere Einar Gerhardsen. Likevel er det nettopp slik situasjonen på grunnplanet nå oppleves.

Organisatorisk vitalitet er ikke nok til å vinne frem i kampene, det foregår en gradvis maktforskyvning fra arbeidstakere til arbeidsgivere, som skyldes strukturelle endringstendenser utenfor fagforeningenes kontroll, og det fører til at samarbeid og institusjonelle rammeverk forvitrer.

Dermed kan en konklusjon på åpningsspørsmålet om hva som er situasjonen for norsk fagbevegelse, være at den står midt i bakken – og at å bygge faglig motmakt i det nye arbeidslivet er et sisyfosarbeid.

Isak Lekve disputerte 24. november 2023 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen «Som Sisyfos: Faglig motmakt i det nye arbeidslivet».