Tommy Fredriksen

Nestleder Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF)

Rapporten fra konsulentselskapet Rambøll i 2023 påviste at det er helseskadelig å jobbe i kriminalomsorgens førstelinje.

Rambøll-rapporten peker på underbemanning som avgjørende årsak til omfattende psykiske belastningsskader. Det ble bevilget penger til en ekstraordinær oppbemanning på de anstaltene der behovet ble ansett som størst.

Kriminalomsorgen opprettet ei partssammensatt arbeidsgruppe, kalt Rambøll-gruppa. Her sitter en representant fra NFF, en fra KY, Hovedverneombudet, tidligere HR-direktør i KDI.

Gruppa antok at den hadde fått virksomhetens beste oppdrag i å anbefale tiltak direkte til kriminalomsorgsdirektøren. Så feil kunne en ta.

Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF) har lagt fram sitt syn i to innlegg. Forbundet anerkjenner Rambøll-rapportens innhold og de utfordringer som kommer fram.

Forbundet påpeker videre at arbeidsgruppa må ha frie tøyler og at anbefalingene må iverksettes for at virksomheten skal ha troverdighet.

Men Rambøll-gruppa møtte store organisatoriske hindringer. Gruppa ble utfordret av etatsledergruppa i Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI).

Arbeidet med å forhindre belastningsskader er ikke gitt nødvendig legitimitet og autoritet til å sikre ansatte i førstelinja en helsefremmende arbeidshverdag.

Uenige om fordeling

Ved å vurdere sykefravær, 1078-betjenter (ufaglærte vikarer), overtid, sammenlignbare fengsler, organisatorisk nedbemanning, vold og trusler, hverdagsbelastning, overbelastning, pliktårsbetjenter og enhetens egne tilbakemeldinger, anbefalte Rambøll-gruppa en fordeling av de 40 millioner kronene i ekstraordinære midler til de fengslene de anså som mest trengende.

Etatsledergruppa i KDI ville det annerledes. De gikk inn for å spre midlene på flere fengsler. Istedenfor å konsentrere midlene på åtte fengsler, ble de fordelt på 15. Det betyr færre stillinger der det trengs mest.

De kontret også Rambøll-gruppas anbefaling gjennom å gå inn for en annen type bemanning, der det åpnes for å ansette sosialkonsulenter istedenfor fengselsbetjenter.

At andre oppdragshensyn fremdeles er viktigere enn fengselsbetjentenes helse er nedslående i seg selv. Aller verst er det likevel når deres overprøving vil skape nye belastninger.

Det gjør at ytre etat kan stille spørsmål ved om systemnivået egentlig er ansvarliggjort eller om utfordringene ved å bekjempe belastninger fremdeles er et lokalt og individuelt anliggende.

Eksempelet Hustad fengsel

Hustad fengsel kan trekkes fram som eksempel på kriminalomsorgens utfordringer med å rekruttere og beholde ansatte, som er en forutsetning for å forebygge belastningsskader.

Av 30 pliktårsbetjenter Hustad er tildelt de siste tre år, er det kun én som har valgt å søke fast jobb der. Fengselet har også mistet betjenter til privat omsorgstjeneste, Nav og politi.

Når nesten halvparten av betjentene i fengselet skiftes ut hvert år, så er det en bemanningskrise som setter alt på prøve.

Når det er en time til Molde og en time til Kristiansund, er det en absolutt forutsetning at fengselet har en god turnus. Det har de ikke, og nå blir turnusen verre.

Hustad ble først ikke tildelt ekstra stillinger etter Rambøllrapporten. Men da det ble kjent at etatsledergruppa ville gi fengselet en sosialkonsulent samtidig som det også ble kjent at fengselet skal nedbemanne turnusen med to fengselsbetjenter, fordi den ikke er bærekraftig økonomisk, så ble det straks reagert.

Etter sentral drøfting av etatsledelsens omgjøring, ble det bevilget to stillinger til Hustad for at de skulle kunne opprettholde turnusen. Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) forutsatte at Hustad selv måtte få bestemme hvilke stillinger de skulle ha, slik at ingen ble trampet på tærne igjen.

Vår foreningsleder mente det var kritisk viktig å opprettholde bemanningen i turnus, og fengselsleder mente det var ettermiddag og helg i turnusen som måtte forsterkes.

Resultatet ble at det skal ansettes en sosialkonsulent og en dagtidsbetjent, istedenfor to fengselsbetjenter i turnus. Likevel skal turnusen styrkes ettermiddag og helg, med to færre betjenter.

Makro- eller mikroledelse

Ingen andre disponeringer enn den på Hustad er mer egnet til å vise virkelighetsforskjeller mellom den regjerende og de regjerte.

I lys av Rambøll-rapporten og problemet med å rekruttere og beholde fengselsbetjenter, er dette mildt sagt oppsiktsvekkende. Likevel skjer det.

Dersom det ikke er slik at det viktigste ikke er hvem som setter agendaen, men hva som settes på den, kan det i teorien være fem andre scenario som hindrer arbeidet i å redusere belastninger:

• at den som bestemmer mener at bemanningen er skalert riktig som den er.

• at belastningsskader uansett ikke er en yrkesskade.

• at det ikke er nødvendig å tildele stillinger siden man uansett ikke får søkere.

• at betjentene uansett vil få belastningsskader av å jobbe med innsatte over tid.

• at Rambøll-gruppa ikke innehar den rette kompetansen eller det rette fokus. 

Hvis det ikke er slik at Rambøll-gruppa tråkket i etatsledelsens bed og at anbefalingene derfor falt i dårlig jord, så må eneste akseptable forklaring være den siste av de fem.

Problemet er bare at gruppas anbefalinger ble gjort på objektivt målbare størrelser. Det stiller spørsmålet om hvem det egentlig er som bestemmer. Fokus på betjentene er det uansett ikke på Hustad.

Manglende åpenhet

Årsaken til at det ikke kan konkretiseres hvem som bestemmer, er at det reelt sett ikke behøver å være den med formell myndighet som bestemmer eller vet hva som bestemmes.

Avveiingen av de ulike oppdragshensynene er da reelt sett heller ikke kjent. Dette bekreftes av at det ikke forelå reelle drøftinger.

Det forsterker utfordringene at ikke regionene drøftet den praktiske gjennomføringen av bemanningsøkning. Utfordringene vokser videre når det er omstridt hva en reell bemanningsøkning faktisk er – om det er å tilsette i ledige turnuslinjer eller om det er å øke antall turnuslinjer.

Hvis det bare er å fylle bemanningsplanen og ikke øke den – hva er da referansen for hva den skal fylles opp mot og beholdes?

Til tross for at det i oppdragsbrevet og tildelingen sto at det skulle tilsettes straks slik at helårsbevilgningen ikke skulle gå til å dekke merforbruk, er det under halvparten av de 15 utvalgte som har stillingsannonse ute. Det er også eksplisitt uttalt at det til tross for tildelingen, ikke skal tilsettes.

Mest sannsynlig er eneste løsning å sette en bemanningsstandard på hvert og ett fengsel som ikke kan røres.

Kan hende kriminalomsorgsdirektøren fortsatt vil være mellom barken og veden, men det blir opp til etatsledergruppa selv om makroledelse skal kunne fortsette eller om mikroledelse må til for å bekjempe problemene.

Da får det bli synlig hva som er viktigst. Hvem som setter agendaen eller hva som setter den.