Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

KrF frir til lærerne. Frp har lenge lovet å heve lønningene til sykepleiere og helsefagarbeidere. Og en økonomiprofessor heier på offentlig sektor.

Jeg heier, i liket med LO og NHO, på frontfaget i industrien. Alternativet til dette er en alles kamp mot alle, der alle ender som tapere.

Med ujevne mellomrom får vi en debatt om lønnsdannelsen i det norske samfunnet. Og nok en gang er det lærere og ansatte i helsesektoren som kommer i fokus.

KrFs Kjell Ingolf Ropstad vil redusere antall timer i grunnskolen og bruke deler av denne besparelsen på å gi lærerne 50.000 kroner mer i lønn. Våren 2021 lovet Frp-leder Sylvi Listhaug økt lønn til sykepleiere og helsefagarbeidere.

Økonomiprofessor og rektor ved Universitetet i Stavanger, Klaus Mohn, mener det blir umulig å rekruttere til helse, omsorg og utdanning uten å bruke lønn som virkemiddel.

Han hevder at relative lønninger må utvikle seg i favør av offentlig sektor. Mohn mener det er fare for at tilbudet av samfunnskritiske offentlige tjenester blir underminert og kvalt av frontfagsmodellen.

Frontfagsmodellen innebærer kort sagt at øvrige arbeidstakere får samme lønnsvekst som i industrien.

«Slik sikres offentlig ansatte en god lønnsutvikling bestemt av en høyproduktiv industrisektor», skriver Roger Bjørnstad og Øystein Dørum i et tilsvar til Mohn. Bjørnstad og Dørum er sjeføkonomer i henholdsvis LO og NHO.

«Klaus Mohn kaster barnet ut med badevannet», er den talende beskjeden fra Bjørnstad og Dørum. Sjeføkonomene mener at Mohns alternativ er en lønnskamp mellom offentlig og privat sektor, som «ville ha satt i gang en overbudskonkurranse som alle vil tape på til slutt».

Budskapet til Mohn er på den annen side en «gavepakke» til de fagorganiserte i Unio-familien og Akademikerne, som lenge har ment av frontfagsmodellen ikke blir praktisert fleksibelt nok.

Bakteppet er det faktum at det blir dobbelt så mange 80-åringer i 2040, og at det dermed blir behov for mange tusen flere ansatte innen helse og omsorg.

På denne bakgrunn mener Sykepleierforbundets Lill Sverresdatter Larsen at økt lønn må brukes som ett av flere lokkemidler i helse- og omsorgsyrkene.

Også i Utdanningsforbundet er det forventninger om økt lønn for å heve statusen, selv om det er mer tvilsomt om det er behov for flere lærere. Poenget er at det blir færre skoleelever i årene framover.

Det er en myte at offentlig sektor har sakket akterut her i landet. Statistikken forteller det motsatte.

De siste ti årene har sykehusansatte økt lønningene med 37 prosent, mens lønningene i skolene og industrien har fulgt hverandre tett med en økning på drøyt 31 prosent. Lønnsvinnerne var å finne i finanssektoren.

Det norske systemet for lønnsdannelse sørger for at lønningene i offentlig sektor følger lønnsomheten i konkurranseutsatt industri. I mange andre land er lønningene i offentlig sektor lave.

Storbritannia er et eksempel i så måte. Det er altså ikke gitt at offentlig ansatte vil tjene på at frontfagsmodellen blir sendt på skraphaugen, snarere tvert om.

Hovedpoenget med frontfaget er at inntjeningen i konkurranseutsatt industri legger malen for lønnsutviklingen og at industriarbeiderne får sin rettmessige del av kaka.

Alternativet blir fort en lønns- og prisspiral der industriarbeidsplasser ofres på offentlig sektors alter. Faren for dette er ekstra stor i Norge, som jo har en oljeformue i bakhånd.

Det hører med til bildet at politikerne smører neste års statsbudsjett med 460 oljemilliarder. Uten disse oljepengene ville vi ha måttet slanke offentlig sektor brutalt.

For å illustrere størrelsen: Vi måtte for eksempel lagt ned Forsvaret, stengt sykehusene og kuttet alle samferdselsbevilgningene til null, og enda ville dette samlet sett ikke vært nok.

Det er som nevnt en kjensgjerning at det blir behov for flere tusen flere ansatte innen helse- og omsorg, men å plusse på med ekstra lønn i denne sektoren vil bare gjøre vondt verre.

Helsepersonellkommisjonen hadde forbilledlig som mandat å legge frontfaget til grunn. I stedet for økt lønn er det mye å hente på bedre arbeidsvilkår, oppgavedeling, ny teknologi og videreutdanning.

Men kommisjonen angir også en åpning for dem som ser for seg økt lønn. Økt produktivitet gjennom eksempelvis nye arbeidstidsordninger, vil kunne forsvare særskilte lønnstillegg – under forutsetning av at de samlede utgifter til sektoren ikke økes.

Hvis noen får ekstra lønnstillegg, må andre altså vise tilsvarende moderasjon.

Den norske modellen for lønnsdannelse bygger på at konkurranseutsatt industri går i front og forhandler først, og at dette resultatet setter en norm for etterfølgende lønnsområder, i både private bedrifter og offentlig virksomhet.

Denne modellen ble utformet av sosialøkonomen Odd Aukrust på 1960-tallet og har tjent oss alle godt siden den gang.

Svakheten med frontfaget er at den konkurranseutsatte industrien i dag utgjør en relativt liten andel i norsk arbeidsliv.

I 1966 var det 400.000 ansatte innen industri og bergverk. I dag omfatter overenskomsten for frontfaget knappe 35.000 industriarbeidere. Oljeindustrien holdes klokelig unna.

Men det er ikke størrelsen som avgjør. Den konkurranseutsatte industrien er like viktig nå som før, ikke minst som økonomisk rettesnor og kollektiv fornuft.

I moderne tid har frontfaget vært gjenstand for fire evalueringer av ekspertutvalg med representasjon fra arbeidslivets parter. Og hver gang har utvalgene slått ring om modellen, riktignok med noen kritiske røster fra Unio og Akademikernes side.

Frontfagsmodellen har sine svakheter, men den er det beste vi har. Alternativet vil åpenbart være dårligere. Ingen er tjent med at lønninger og priser løper løpsk. De siste to årene med Vladimir Putins fullskalakrig i Ukraina viser hvordan inflasjonen har ødelagt for oss alle.

Men dette handler ikke bare om frontfaget. Arbeidslivets parter har ansvaret for lønnsdannelsen. Slik bør det fortsatt være.

Politikerne må derfor holde fingrene lengst mulig unna fatet. Og jeg benytter anledningen til å heve en advarende pekefinger mot spesielt KrF og Frp.