Tommy Olsson

Hvem er staten egentlig til for?

Staten er ment å være folkets redskap, men de siste 50 årene har den i stedet fungert som den økonomiske elitens forsikring.

Den har latt kapitalen forsyne seg fritt av folk flest sin økonomiske frihet.

Problemet er den økonomiske politikken vi har fulgt siden 1980-tallet – nyliberalismen, globaliseringens ideologi.

Den begynte som en ideologi, men har blitt et system som styrer uansett hvem som sitter ved makten, fra venstre til høyre – som om det var en naturlov.

Ideen er enkel: Produser der det er billigst, selg der kjøpekraften er størst.

Det har løftet millioner ut av fattigdom i sør – men samtidig gjort middelklassen i nord fattigere og mindre.

For de rikestes fortjeneste må hele tiden opprettholdes og økes. Og regningen – den havner hos folk flest.

En kake er alltid 100 %

Den samlede rikdommen i et samfunn kan vokse eller krympe, men den utgjør alltid 100 %.

Jo rikere samfunnet blir, desto høyere blir kostnaden for å leve i det. Og jo skjevere rikdommen fordeles, desto flere får for lite.

En balansert ulikhet er bra for samfunnet.

En ubalansert ulikhet er døden for samfunnet.

Jo mer av rikdommen som samles på få hender, jo mer fattigdom får du i samfunnet.

Friheten krymper

På 1970-tallet kunne folk flest beholde rundt 70 % av lønna si etter faste utgifter. I dag sitter mange igjen med bare 40 %.

En medianlønn kunne kjøpe rundt 35 kvadratmeter bolig. I dag rekker den samme lønnen til knapt 10–12. Om 50 år, hvor mange kvadratmeter da?

På 1970-tallet tilhørte nesten alle den brede middelklassen – rundt 80 %. De hadde fast jobb, bolig og trygghet.

I dag er andelen krympet til rundt 60 %, og resten presses nedover i gjeld og usikkerhet.

Hvis utviklingen fortsetter, kan middelklassen om femti år være redusert til en kjerne på bare 20–30 %.

Resten vil leve med høye utgifter, lav frihet og gjeld, mens en stadig mindre elite kontrollerer stadig mer. Og hvis kunstig intelligens for alvor tar over arbeidslivet, kan fallet gå enda raskere.

Ikke bare penger

Penger er ikke en sykepleier, ikke et klasserom, ikke en vei. Penger er bare et middel – et verktøy vi måler og bytter verdier i.

Verdiene ligger i ressursene, menneskene og arbeidet. Når rikdommen fordeles skjevt, hjelper det lite å trykke flere sedler – det som mangler er fortsatt reelle ressurser.

Derfor hjelper det lite om samfunnet blir rikere på papiret – hvis rikdommen fordeles stadig skjevere, får folk flest likevel mindre.

Balanse er overlevelse

Bedriften trenger kvalifisert arbeidskraft – derfor er utdanning og velferd investeringer, ikke bare utgifter.

Bedriften trenger også kunder – uten en middelklasse med kjøpekraft, forsvinner hele grunnlaget for vekst.

Historien advarer

I 1942, midt under krigen, la Beveridge fram planen for en universell velferdsstat. Var det ren idealisme? Neppe – snarere en erkjennelse av at folk trengte noe å slåss for, og kanskje man så faren for en revolusjon etterpå.

Uansett virket det: folk flest kjempet for et fritt samfunn som lovet skole, helse, bolig og trygghet for alle.

Og historien viser hva som skjer når ulikheten får vokse: før eller siden ender det i opprør.

Folk flest først

Folk flest blir forbannet når de får beskjed om å redde verden samtidig som de sliter med å få hverdagen til å gå rundt.

Skal man ha med seg folk på grønt skifte, klimaomstilling, innvandring eller store samfunnsløft, må grunnleggende trygghet og økonomisk frihet være på plass først.

Kan vi forvente at et folk som blir stadig fattigere skal prioritere klima, flyktninger – eller i siste instans forsvare fedrelandet på vegne av andres rikdom?

Staten er ment å være fellesskapet vårt

Alle som ikke har verdensherredømme på kalenderen i morgen, bør snarest klare å samle seg om en felles ting – bare én: å hindre at en liten elite legger beslag på alt.

Hvis ikke, se til England. Se til USA. Se til Russland.

Hva slags samfunn vil du overlate til dine barn og barnebarn – et hvor de kan eie et lite stykke Norge, eller et hvor de er dømt til å leie et stadig mindre stykke Norge?

Les også kronikken: Den valdsamme veksten av superrike forandrar Noreg