Kjell Werner

Fredag legger regjeringen fram forslaget til neste års statsbudsjett.

Mange av godbitene ble lekket ut før høstens valg, men dette ga ikke regjeringspartiene noe løft, verken i lokalvalget eller på meningsmålingene. Det er neppe noen sukkertøy igjen i budsjettet.

Fredag blir det harde økonomiske realiteter som gjelder når finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) presenterer de tørre tall og grafer.

På tampen av august varslet finansministeren at det er litt større handlingsrom i 2024-budsjettet.

Det blir ikke like stramt som årets budsjett. Vedum fortalte om et mye mer stabilt farvann for norsk økonomi. Og han kunne love at det ikke blir noen store endringer i skattesystemet. «Skattetrykket på vanlige skatteinntekter vil ikke gå opp. Det vil gå litt ned», sa Vedum.

Dermed må de som tjener mer enn «vanlig» belage seg på litt høyere skatt.

Den magiske grensen har gått ved en inntekt på 750.000 kroner, men denne grensen en nå skrotet som følge av økte priser og lønninger. Det nye skjæringspunktet blir høyere. Spørsmålet er hvor den nye lista blir lagt.

Apropos 750.000: Dette ble også skjæringspunktet for den nye kakseskatten som ble innført i årets statsbudsjett.

Vi snakker selvsagt om det midlertidige påslaget på fem prosent i arbeidsgiveravgift for inntekter på over 750.000 kroner. Dette kom som lyn fra klar himmel. Verken LO eller NHO var rådspurt, og fra den kanten i arbeidslivet er det nå et unisont krav om at avgiften blir fjernet.

Mange trodde den midlertidige ekstraavgiften bare skulle gjelde i 2023. Men den gang ei.

Fra regjeringens side varsles det nå at avgiften bare skal fases gradvis ut. Det vil trolig innebære at avgiften trappes noe ned, og i beste fall blir noe lavere neste år.

Ekstraskatten gir i år en inntekt til staten på nær 8 milliarder kroner. Dette er en regning som er veltet over på de fleste av landets bedrifter.

Den ekstraordinære arbeidsgiveravgiften ble innført da regjeringen var i panisk behov for å betale ekstraregninger som følge av krigen i Ukraina. Samtidig var det nødvendig å holde igjen på den statlige pengebruken, for å bidra til å få dempet den kraftige prisstigningen.

Problemet er at den nye kakseskatten gjør vondt verre.

En firedel av NHOs medlemsbedrifter forteller nemlig at prisene økes for å kunne betale for økt arbeidsgiveravgift. Et fellestrekk er at bedriftenes lønnsomhet og konkurranseevne blir svekket. Og avgiften er konkurransevridende, siden offentlig sektor får kompensert for utgiften.

Ekstraavgiften burde aldri ha blitt innført.

Nå burde regjeringen ha benyttet anledningen til å fjerne avgiften helt allerede for neste år. Inndekning på andre steder i et så stort budsjett burde lett ha vært mulig. Årets statsbudsjett er på svimlende 1800 milliarder kroner.

Og for å få endene til å møtes, brukes det 300 oljemilliarder – altså et beløp tilsvarende utgiftene til alderspensjon. Det hører med til bildet at oljefondet nå har en markedsverdi på 15.000 milliarder.

Det store spørsmålet er hvor stramt finansministeren bør holde i tømmene.

LOs sjeføkonom, Roger Bjørnstad, mener det er rom for å slakke litt, altså bruke litt flere oljemilliarder, uten at det legge fører til press på priser og rentenivå.

«Nå er tiden inne for å sette i gang med noen av de offentlige byggeprosjektene som er satt på vent», sier Bjørnstad og viser til økt arbeidsledighet innen bygg- og anleggsbransjen.

Også i NHO er det bekymring for situasjonen innen bygg og anlegg.

Men NHO-økonom Victoria Sparrman mener det er «noe uheldig» å ha en mer ekspansiv budsjettpolitikk. «Dette vil fortrenge den private delen av økonomien», sa hun på et presseseminar tirsdag.

Også Venstres Sveinung Rotevatn advarer regjeringen mot å bruke for mange oljemilliarder. Han er bekymret for et budsjett som er med på å drive opp renta.

LO-økonom Roger Bjørnstad mener at Norges Bank stirrer seg for blindt på prisstigningen og i større grad bør styre mot et mål om full sysselsetting. Norge har i dag en lav arbeidsledighet, men det er bred enighet om at ledigheten kommer til å øke noe i tiden framover.

Både Bjørnstad og Sparrman har imidlertid tro på at renta settes raskere ned enn det Norges Bank har lagt til grunn i prognosene. Det vil i tilfelle innebære at rentetoppen nås før jul og at Norges Bank starter med å senke styringsrenta neste høst.

Statsbudsjettet for neste år må settes inn i en større sammenheng og tilpasses framtidsutsiktene.

Det har lenge vært klart for oss at vi står overfor et voksende gap mellom statens inntekter og utgifter i årene framover. Det blir stadig færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Statens utgifter øker, mens det blir færre til å dele på regningen. Samtidig vil inntektene fra oljevirksomheten avta.

Med en slik tidshorisont vil selv et oljefond på 15.000 milliarder ikke rekke så langt.

Derfor blir det enda viktigere å holde seg til handlingsregelen for oljepengebruk. Denne regelen sier at politikerne bør bruke rundt 3 prosent avkastning i et normalår. Det kan brukes mer i dårlige tider, forutsatt at politikerne klarer å holde igjen i gode tider.

I vår måtte regjeringen plusse på betydelig for å rette opp feilskjæret fra i fjor høst.

Da bommet nemlig økonomene i Finansdepartementet grovt på ett viktig punkt. Prisstigningen ble kraftig undervurdert.

I dagens situasjon må finansminister Trygve Slagsvold Vedum holde igjen på pengebruken for å unngå at Norges Bank setter opp renta mer enn høyst nødvendig.

Å få ned prisstigningen er hovedoppgaven for både regjeringen og sentralbanken.

Dette må samtidig veies opp mot målet om lav arbeidsledighet. Det gjelder å ha to tanker i hodet samtidig, men ikke tape av syne hva som er viktigst.

De som har minst fra før har mest å tape på høy prisstigning.