Lars West Johnsen

Så langt i år har 22 norske milliardærer eller skarve mangemillionærer pakket kofferten og meldt flytting til Sveits. Hvor skal det ende? I et søramerikansk diktatur, mener noen.

Endetidstegnene er mange for våre rikeste menn og kvinner, og den nedadgående spiralen har fått investorer som Jan Petter Sissener til å rope alarm.

«Det tok tyve år å tømme Venezuela for penger og intelligens», sa Sissener i september da regjeringen delte sine planer om blant annet å skattlegge superprofitten i oppdrettsnæringa. «Det blir spennende å se hvor lang tid det tar å tømme Norge. Kan den siste som drar fra Norge slukke lyset», sa Sissener til Dagens Næringsliv.

I de to månedene som har fulgt, er debatten om lakseskatt og grunnrente blitt hamret rundt i norsk offentlighet som i et flipperspill. Det har vært masse støy og leven. Og ikke minst masse sympati med landets formuende.

Fra kystkommuner, høyrepolitikere og lobbyister, og ganske sikkert fra hele den nye norske armeen av småsparere og hobbyinvestorer. For er det noe vi har lært i dette landet, er det verdien av penger.

Noe har skjedd. For noe veldig gjennomgripende virker å ha skjedd med dette landet siden den tidas superkapitalist Stein Erik Hagen gikk modig i front i 2009 og meldte flytting til Sveits.

Melodien han sang var «Det går ikke an å bo i et land der det er så forferdelig å være rik». Refrenget var «skattetrykk og politisk forfølgelse». Nøyaktig samme melodi som synges nå.

Forskjellen er at nå nynner publikum med, mens i 2009 ble Hagen buet ut og latterliggjort. Av alle.

Jeg husker veldig godt forsida vi i Dagsavisen lagde, der sto det «Bon voyage!». God tur. Akkompagnert av et bilde av Hagen og hans daværende kone Mille-Marie Treschow i hver sin prangende bunad på Grand Hotel-balkongen 17. mai. At vår avis syns utflagginga var tåpelig, overrasker ingen.

Mer interessant, og særlig nå, er det å se på de andres reaksjoner. Høyre-nestor Kåre Willoch ristet på hodet og sa: «Det er trist at folk som blir vellykkede i Norge ikke vil betale skatt til det norske samfunnet. En må være oppmerksom på hvilket samfunn som har gjort en til den man er, og hva man skylder dette samfunnet».

Det er ord verdt å lytte til.

Willoch var slett ikke aleine om å si ifra i sin ende av det politiske spekteret, langt derifra.

Hagens kapitalistkollega Petter Stordalen kommenterte nesten statsmannsaktig at «skatt er sivilisasjonens kostnad». Investor Arthur Buchardt kalte Hagens skattesyt for «selvhøytidelig vås». Jens Ulltveit-Moe og Torstein Tvenge stemte i og understreket hvor bra Norge var. Tulling, sa raddismilliardær Trond Mohn til Bergensavisen. Også Dagens Næringsliv ristet på hodet av Hagens flyttemelding. «Selvfølgelig har de råd til å bli», skrev avisa på lederplass.

Bunnlinja var at Norge var et godt sted å tjene penger og være rik, og professor Terje Hansen ved Norges Handelshøyskole fikk komme med en slags fasit i debatten som raste i 2009: «Få land har et så gunstig skattesystem for de superrike som Norge», sa han.

Siden den gang har selskapsskatten blitt senket med seks prosentpoeng, fra 28 til 22 prosent. Formuesskatten for formuer over 20 millioner var nøyaktig den samme i fjor som den var i 2009, da Hagen var klovn. For de med under 20 millioner i verdier, er skattesatsen faktisk redusert.

I 2009 ble Hagen idiotforklart. I 2022 er det Arbeiderparti-regjeringen som idiotforklares, fordi den har satt opp formuesskatten for de aller rikeste med et kvart prosentpoeng og krever større bidrag fra kraft- og oppdrettsnæringa.

Sannheten er at det er blitt utrolig mye fetere å være rik i Norge det siste drøye tiåret.

Likevel klarer norsk næringsliv og kapitalistene å stjele oppmerksomheten ved å klage så øredøvende falskt, demonstrere så pinlig ved å flytte, at det kom som en bombe på oss alle når det nå avsløres at Norge har et galopperende antall fattige. Mennesker som ikke har råd til mat.

Alt jobber for dem med penger. I 1991 var selskapsskatten i Norge på 50 prosent. Siden er den altså mer enn halvert. Solberg-regjeringa fjernet arveavgiften. Eiendomsskatten er redusert. Satt du en million på Oslo Børs for ti år siden, er verdien i dag tre millioner.

Det har vært en fest å eie kapital og investere i Norge. Det har til og med i praksis vært gratis å låne penger. Det norske skattetrykket er ganske gjennomsnittlig for OECD. Og mandag kunne vi i VG lese om at norske bedrifter aldri før har vært mer lønnsomme enn i 2021.

Likevel kan det snart settes opp direkteruter til Lugano med skatteflyktende milliardærer. Noe må ha skjedd med Norge, og ikke minst med kapitalistene våre. Tidens ånd og ikke minst åtte år med Høyre har endret fiberne i nasjonen. Det gjorde åpenbart noe med selvtilliten å ha sine folk i regjering.

En selvrettferdig og langt mer selvbevisst pengeklasse har funnet seg selv. Satt på pidestall, vist vei av Erna Solberg −som åpnet for internt fordrevne skatteflyktninger til Bø − og båret av fellesskapet gjennom pandemien, krever den nå særbehandling.

Til de grader at klassen svikter sine lokalmiljøer i kommunene som sårt trenger formuesskatten og sitt land − som Willoch sa, og milliardærene i lakseoppdretten er overbevist om sin rett til selv å bestemme sin skatt.

Pengemaktas pondus eser selvsagt ikke bare hos oss. I forrige uke ga verdens kanskje rikeste mann Jeff Bezos et skup til CNN da han fortalte at han ville gi bort det meste av formuen sin. Og at han var i ferd med å «bygge opp kapasitet» til å gjøre det.

Det er hardt arbeid å gi bort 1000 milliarder. Noen timer senere fortalte New York Times at Bezos skulle si opp 10.000 mennesker.

Stadig flere av verdens rikeste skal gi bort alt, til slutt. På egne, fyrstelige premisser. Som et monument. Det er en global trend.

Hvorfor ikke bare betale skatten med glede og gi de ansatte en lønn å leve av i stedet?