Karina Veum

Vi kunne nylig lese på NRK om at andelen mennesker som eier egen bolig, krymper. Det er hovedsakelig ungdom i 20-årene og innvandrere fra utenfor Europa, som står for økningen i leietakere. Om man tar turen innom kommentarfeltet så får man raskt tatt temperaturen på hva «folk flest» mener og tenker om problematikken.

Det er et fåtall, en liten gruppe, som synes det er helt ideelt å leie. Dette er mennesker som ønsker friheten som følger med bare å kunne si opp en kontrakt og flytte, studenter som bare skal være på et sted i en kort periode, eller av andre grunner mener det er mest gunstig for dem å leie.

Flertallet derimot skriver om hvordan de er tvunget til å jobbe deltid, om hvordan de tjener så lite at de ikke har nubbesjanse slik prisene på boligmarkedet er nå. Ofte fordi de har barn så dette trekker ned hvor mye de får låne, eller de har helsemessige utfordringer som gjør at de ikke makter å komme seg inn.

Selv om man kan si mye rart om kommentarfelt på Facebook, så er det av og til en grei temperaturmåler på samfunnet vårt. I kommentarfeltene finner vi alt. Vi finner dem som ikke klarer å skille på komma og punktum, caps lock og vanlig, og alt fra de øverste samfunnslag til de nederste. Man finner en jungel av mennesker, og alle disse, enten det er Geir fra Tana, Tatjana med falsk profil eller Abdel fra Oslo så utgjør de en stor del av det norske samfunnet.

Mye lest: Mangler du egenkapital? Her er løsningene på boligmarkedet

En annen ting som har dukket opp på sosiale medier, er Instagram-profiler som «Revju.no». Her kan man sende inn tilbakemeldinger om utleieleiligheter, samt utleiere. Samtidig som jeg skriver denne kronikken, så tar jeg en titt på de øverste postene. Her kan jeg melde om mye svartsopp, fuktskader, ikke-godkjente soverom og ting som såkalte huseiere har «fikset», som hadde fått fagfolk til å grine.

Boligmarkedet er det frieste markedet vi har i Norge, og kanskje også det beste beviset vi trenger på hva som skjer dersom man «lar markedet regulere seg selv». Jo, man ender opp med mange selskaper som kjøper opp leiligheter og bygårder, de leier ut til blodpris for å kunne tjene penger på det, og fordi de kan, så presser de også boligprisene opp. Så høyt at ungdom og lavtlønte ikke er i nærheten av å kunne komme seg inn på egen hånd.

Hele livet har mine foreldre fortalt meg at alt egentlig handler om å komme inn på boligmarkedet. Når man har kommet inn på boligmarkedet, kan man endelig kalle seg «voksen», man er etablert, man har sikret seg verdi, fordi «bolig vil aldri tape seg i verdi, vet du». Samtidig kjenner jeg flere som når de omsider kommer seg inn på boligmarkedet, så handler det om å øke verdien på boligen så mye som mulig, slik at man kan selge boligen med overskudd, og finne seg noe enda større og enda bedre ved neste korsvei. Da foreldrene våre kjøpte boliger i sin tid, så kjøpte de i all hovedsak hjem, der vi som små krapyl skulle ha et trygt sted å vokse opp. Men som med mye annet, så har forbrukersamfunnet tatt oss igjen, og det handler om å sikre verdier, og en bolig er en investering og ikke et hjem.

Denne skaper debatt: Henning (28) drømte om sin egen leilighet. Koronaen har gjort ham sjanseløs på boligmarkedet

Jeg sier ikke at alle som selger boligene sine med overskudd, er mennesker som øker klasseskillet mellom rik og fattig. Men jeg sier at vi burde stoppe opp og se oss litt rundt. Når ble tak over hodet til naboen måten å bli rik på? Det frie markedet har åpnet for boligspekulanter, og samtidig som foreldrene våre snakker om «bolig taper seg ikke i verdi, vet du!», så drar de med seg stigen opp mens de selger barndomshjemmet ditt med svulmende overskudd.

Nå er det ikke foreldrene våre som er de verste boligspekulantene, de er en liten del av en stor brøk. For på toppen sitter store selskaper, som kjøper opp flere boliger og leier ut til blodpris. Og igjen sitter ungdom som prøver å komme seg inn på boligmarkedet, fordi de hele livet har fått høre «bolig taper seg ikke i verdi, vet du!».

Samtidig som alle skal kare til seg verdi, så skal man også kare til seg en universitetsutdannelse. Helst en master. Fordi man har skjønt at dersom man skal komme seg noe sted her i verden, og ha råd til bolig, så må man bli leder, HR-sjef eller CEO hos Kokkelimonke shipping & holding AS.

Mye delt: Forskjellene øker på boligmarkedet. Denne regelen stenger de unge ute

For kun på den måten får man seg en sikker jobb, som betaler nok til at man får kjøpt seg en bolig. For som vi alle vet nå: «Bolig taper seg ikke i verdi!». Det at yrkesfag er fremtiden, og at jobbene vi trenger i fremtiden er med fagbrev, DET får bli en annen kronikk.

Det er selvsagt helt greit å ha en hybel i kjelleren din som du leier ut, og det skal være helt greit å leie ut leiligheten din, for eksempel mens du prøvebor med kjæresten din. Det skal finnes muligheter for begge deler. Men jeg har ingen problemer med å forstå at folk faktisk blir forbanna på egenkapitalkravet, når de ser at det per måned er dyrere for dem å leie enn å eie, men at de aldri får sjansen til å komme ovenpå økonomisk, slik at de får lån til å kjøpe et sted å bo. Og da sparker man den retningen som er lettest, nemlig mot egenkapitalkravet. For folk flest så er det hva man har å leve for fra måned til måned som betyr noe, ikke fondsparing og aksjeinvestering.

Noen kommer til å tape penger om boligprisene skal ned, boligmarkedet må reguleres bedre for at ikke prisene skal skyte i været, og man må sette begrensninger på hvor mange boliger man kan eie.

En god mellomløsning er leie til eie-ordningen, der man over tid kan få muligheten til å eie en bolig. Men dette forutsetter jo også at leieprisene ikke er så høye at man heller ikke får råd til dette.

Fått med deg denne? For Daniela (37) har det vært umulig å kjøpe egen bolig. Nå kan hun endelig juble

Jeg skjønner at for vanlige arbeidsfolk, spesielt disse gruppene som har fått mye applaus i pandemien nå, så er boligdrømmen nettopp bare det. En drøm.

Noe må gjøres, for å ha muligheten til å eie taket over hodet ditt skal ikke være en klassereise.

Til høsten er det valg, og de eneste partiene som har tatt til orde for å gjøre noe med boligmarkedet på vegne av vanlige folk, finner du på venstresiden. De andre har hatt åtte år på seg til å gjøre det lettere for deg, men på åtte år har de rikeste fått mer, og du fått mindre.