Atle Forfang Rostad

Meklinga på Industrioverenskomsten, for folk flest kjent som frontfaget, har annethvert år hele landets øyne retta mot seg. Før et resultat foreligger her, vet nemlig ingen hvor mange promille ramma beveger seg fra TBU-prognosen eller hvilke normgivende endringer tariffpartene har blitt enige om. Utsatt mekling eller streik på frontfaget setter dessuten alle andre områder på vent. Denne overhengende oppmerksomheten med tilhørende konsensuspress har bidratt til «totalfreden» på frontfaget i mer enn 60 år.

Vi som jobber under frontfaget bryr oss imidlertid langt mindre om ramma enn om at tariffavtalen faktisk fungerer i vårt eget arbeidsliv. Det gjør den i synkende grad.

Et historisk fravær av kamp for vilkårene i selve overenskomsten har over tid ført til … svært dårlige vilkår i selve overenskomsten.

Skrøpelige landsdekkende vilkår

Minstelønna i industrien ligger nesten 30 kroner bak den allmenngjorte minstelønna i bygningsbransjen, og brukes villig vekk brukes til å dumpe (særlig de innleides) lønninger. Arbeidstidsbestemmelsene offshore er milevis unna å fylle den rollen de gjør i øvrige sokkelavtaler: å tydelig regulere arbeidstida og verne om fritida på et område hvor loven nesten ikke gjør det. Og hele to år tok det forbundet, fra 2017 gjennom hele innleiekampanjen til 2019, å få arbeidsgiversida med på at vi i det hele tatt har innleiebestemmelser på overenskomsten, uten enda å ha avklart rekkevidden av disse.

Foran årets hovedoppgjør krevde derfor en bred front av industritillitsvalgte fra Vestlandskonferansen at disse problemene ble ordna opp i. Ikke bare er en fungerende overenskomst grunnleggende nødvendig, men med få utsikter til et reallønnsløft var troverdigheten i forhandlingene avhengig av at man benytta anledningen til å sikre bunnplanken i industrien. Det glapp monumentalt. Vi fortsetter dermed hvor vi slapp, med et knippe løselig assosierte særavtaler under samme paraply, hvis innhold først og fremst avspeiler den lokalt konsoliderte kampevnen og tradisjonen på bruket.

Frontfaget som helhet er såpass fragmentert at skjebnefellesskapet til tider kan være vrient å få øye på: en stadig større strategisk ulempe. Oppgaven med å ivareta mindretallsinteressene synes åpenbart overveldende for forbundsledelsen. Følgelig forvitrer de samme gruppenes innflytelse på egne lønns- og arbeidsvilkår.

Hvem kjemper for hva?

Tilsynelatende skorter det på taktiske forberedelser allerede før meklinga starter, ved det sedvanlige varselet om streikeuttak av samtlige medlemmer på overenskomsten – i stedet for å ta ut de som har noe konkret å kjempe for. Hvis brorparten av de potensielt streikende ikke ser motivet i en streik, vil mange tenke at nedsiden i en større konflikt fort blir for stor. Slik blir grupper satt opp mot hverandre – uten å ønske det selv. Motparten vår oppfatter selvsagt fort denne innebygde, uløste motsigelsen. Når troverdigheten i streiketrusselen svekkes, gir heller ikke Norsk Industri etter.

Noen ganger får de til overmål mer drahjelp enn de i sine villeste fantasier ville tørre å håpe på. På dette årets siste meklingsdag gikk frontfagsnestor, og mangeårig medlem av engere utvalg, Roar Abrahamsen ut og nærmest latterliggjorde de tydelige grasrotkravene om å tette overenskomstens største hull. Bedre timing kunne ikke Norsk Industri ha bedt om i å lette presset på å inngå reelle kompromisser. Slik taktisk analfabetisme blir likevel usynlig for en selv når lojaliteten kun går én vei: oppover.

Ikke nok med det. Bare et lite kvarter etter at meklinga – og taushetsplikta – var over samme kveld, hadde den samme Abrahamsen klart å gjennomgå og analysere riksmeklers møtebok, skrive en hyllingstale til frontfaget, filme det hele og legge ut videoen på avdelingens facebookside. Noen jobber åpenbart mer effektivt enn andre.

La gå at oppgjøret ikke løste de godt belyste hovedproblemene vi står overfor, men hvem bryr seg vel om innholdet i en skarve tariffavtale for industriarbeidere så lenge man setter ei ramme og unngår streik? Og hvem lar seg vel hefte ved at nye fraser om innleie faktisk er et stort retorisk tilbakesteg innen et hovedsatsingsområde?

Flere av de viktigste tariffbestemmelsene gjenspeiler tydelig årevis med manglende forhandlingsgjennomslag, uten at man evner å rette dette opp. Et kroneksempel er offshorebilaget, som har karakter av å nesten være en egen fullverdig tariffavtale. Som et bilag drukner det likevel i den store massen, til arbeidsgivernes store glede.

Er båten blitt for stor?

I indre fagforeningskretser hører man ofte vyer om å «styrke frontfaget». I praksis betyr dette å utvide Industrioverenskomsten til nye grupper. Som vist kan det imidlertid fort innebære å svekke de samme gruppenes innflytelse på egne tariffvilkår. Lave standarder for minstelønn, innleieregulering og arbeidstid er et dårlig utgangspunkt for konkurranse på like arbeidsvilkår, et av hovedpoengene med nasjonale overenskomster. Det er nemlig ikke få kyniske aktører på arbeidsgiversida som både etterspør og skor seg på en svak Industrioverenskomst, og som i tillegg (om) strukturerer selskaper over en lav sko for å styre unna både arbeidsgiveransvar og reell fagorganisering.

Framover vil vi se to, blant flere, muligheter til å «utvide frontfaget». Den ene består i å kunne organisere arbeidsledere. I realiteten vil det innebære å ta tilbake organisasjonsretten – i takt med utvikling i teknologi, opplæring og ansvar – fra de rimelig tafatte arbeidslederforbundene som har forspilt mye av enheten og kampkraften på frontfaget og ellers i fagbevegelsen. Med andre ord et riktig skritt.

Noe annet er sonderingen etter å utvide offshorebilaget til nye områder på sokkelen – utenfor olje- og gass. Gitt kompetansen, fotfestet og tradisjonene i Nordsjøen vil mange lure på hvorfor dagens frontfag, og ikke LOs etablerte sokkelforbund Industri Energi (IE) skal ha dette oppdraget. Man kan nemlig anta at de som ser for seg å jobbe innen disse områdene ber til høyere makter om nettopp det, når de ser hvor ulikt de to forbundene leverer. IE inngår i det minste avtaler som tar høyde og kompenserer for at lovens vanlige arbeidstidsbestemmelser ikke gjelder for offshorearbeid. Lista må starte der!

Framtid, styrke og troverdighet

Å «styrke frontfaget» må aldri få innebære en faktisk dårligere ivaretakelse av arbeidstakere. Før Fellesforbundet på autopilot legger nye grupper inn under frontfaget, må man først bevise at dette også betyr å sikre og styrke arbeidsvilkårene. I motsatt fall må overenskomsten heller deles opp i mindre og mer håndterbare interessefellesskap.

Som fagbevegelse må LO møte i framtida med den aller største troverdighet på lønns- og arbeidsvilkår. Å gå inn i en krevende omstilling i offshoreindustrien uten sterk oppslutning eller troverdig kampkraft, kan fort undergrave langt mer enn arbeidsvilkår. Det kan undergrave selve troen på arbeidstakernes medbestemmelse inn i framtida, og med det fagbevegelsens fotfeste. Ingen bør kunne sitte stille og se på at det skjer.

Alle som deler den erkjennelsen bør vurdere å ta et skritt fram de neste par årene.