Lene Bakkedal, lærer og forbundssekretær i Skolenes landsforbund

Hvor er det vi gjør feil? Vet vi hva som funker, men bruker det ikke? Eller famler vi i blinde mellom blinkende skjermer og gjør elevene til forsøkskaniner?

Det er skolen som stilles til ansvar for den oppvoksende generasjon. Med skolen menes lærere og andre ansatte. Og vi har et ansvar, et ansvar for å bygge en felles plattform i en skole med plass til alle. Likevel, foreldre og andre har også et ansvar for å snakke opp skolen.

Gi læreren og andre ansatte i skolen tillit til at de gjør det som er riktig i den situasjonen de står i. Snakk med barnet hjemme om hvordan det går, med søkelys på det positive. 80 prosent av elevene sier at de trives på skolen, ifølge Elevundersøkelsen. Det må vi forsterke!

Skolenes landsforbund mener det er viktig at det er ulike profesjoner i skolen, fordi alle har ulik kompetanse og sammen bygger vi laget rundt eleven. Vi må se alle, slik at vi lager trygge læringsmiljøer.

Ifølge Morten Rosenkvist, direktør i Utdanningsdirektoratet (Udir), vet vi allerede hva som virker: God klasseledelse, systematisk arbeid over tid, voksne som er til stede og godt skole-hjem-samarbeid. Alt dette krever TID. Tid til å bygge relasjoner som skaper god klasseledelse, tid til systematisk arbeid, tid til å være til stede og tid til samarbeid.

Udir viser også til kompetansepakker som skal brukes sammen av hele kollegiet, men dette er det heller ikke tid til. I tillegg svarer 77 prosent av skoleledere i videregående skole og 54 prosent av skoleledere i grunnskolen, i undersøkelsen «Spørsmål til skole Norge», at de ikke har brukt veiledere fra Udir.

Dette viser at vi har gode verktøy, men det krever omprioritering, kanskje på nasjonalt hold, slik at skolene får tid til å benytte verktøyene.

For noen blir Elevundersøkelsen også veldig overveldende. Særlig for de yngste gruppene. Barn er opptatt av at de skal gjøre det riktige, det vi voksne ønsker. De sliter med å forstå definisjonen på mobbing, og noen lærere melder tilbake om elever som gråter og først nå har «oppdaget» at de blir mobbet.

De trenger aktiviteter etter å ha svart på undersøkelsen i 90 minutter, for å riste av seg den vonde opplevelsen. Skal de måtte oppleve dette? Eller er det på tide å revidere nå?

På den andre siden har du de eldste elevene som ikke orker en testsituasjon til, og som dermed bare «trykker» i vei for å bli ferdige og få lov til å gå ut. Det er en mismatch i tallene også, av de som blir mobbet på 7. trinn sier halvparten at de trives godt eller svært godt på skolen. Dette ser vi tendenser til også hos i 10. klasse. Det mener vi underbygger det våre medlemmer forteller oss rundt opplevelsen av gjennomføringen av Elevundersøkelsen. Likevel, så det er fastslått, et barn som mobbes er et barn for mye – og det er vår oppgave som ansatt i skolen å sørge for et trygt miljø for alle.

Åtte av ti oppgir at de trives, men betyr det at de gleder seg? Sammenlignet med hva? Sammenlignet med å være med venner, spille i korps, gå på trening, game?

Det er flere stemmer som sier at det er urovekkende at elevene skårer så lavt på motivasjon, og at de i tillegg ikke er tilfredse med andelen medvirkning og elevdemokrati. Det er likevel et tydelig tegn når elever på yrkesfag og idrettsfag skårer høyest på motivasjon.

Skolenes landsforbund mener dette er en klar bestilling om en mer praktisk skolehverdag. Men vi kan også se på spørsmålet «om elevene gleder seg til skolen?». Kan vi snakke mer om hva skolens mandat er? Elever skal trives, være trygge, oppleve mestring og læring, men skal de underholdes?

Alt ligger også til rette nå for å øke motivasjonen og trivsel gjennom en mer praktisk skole. I tillegg bør motivasjonen også økes ved elevmedvirkning, og det er gode muligheter for å øke dette. Både gjennom faget demokrati og medvirkning, men også gjennom å lære om demokrati og hvilke muligheter en har for medvirkning i de andre fagene og skolen generelt. Vi voksne vet selv at om vi har medvirkning på egen situasjon, tåler vi også mer av det vi ikke liker.

Motivasjonen har altså vært synkende, ifølge svarene fra Elevundersøkelsen. Dette gjelder nok ikke kun for skolen, men er et symptom for hele samfunnet.

Vi har alle en hel verden av opplevelser i lomma – og ikke et øyeblikk er det mulig å kjede seg. Men kanskje er det ikke så farlig å kjede seg litt, fordi dette fremmer kreativitet. Må alt gå så raskt som mobilen? Forskning.no melder også om at desto yngre en er, desto kortere er det mulig å konsentrere seg. Dette er noe som må øves på, og da må vi øve på det sammen, i fellesskolen.

Årsakene er sammensatte, noe også kunnskapsministeren sier. Verden, og heller ikke skolen, er ikke som den var før pandemien. Det kan virke som om dagens foreldregenerasjon er mer opptatt av sitt eget barn og dets utvikling, og det er viktig. Men klassefokuset glemmes. Å vente på tur og ta hensyn til hverandre. Det er viktig med et godt skole-hjem-samarbeid, foresatte er også en del av laget rundt eleven. Og mens Frp roper på tiltak mot vold og trusler og KrF vil ha et mobilforbud, ønsker Rødt en nasjonal klageinstans for mobbesaker.

Vi tror at det er mange gode tanker inne i alle disse tre forslagene. Likevel mener Skolenes landsforbund at dette også bare er å slokke branner. Vi må se bak årsakene til økt vold og trusler, øve elevene til fornuft i stedet for totalt mobilforbud og sørge for at alle har et trygt og godt skolemiljø.

Vi kan ikke miste søkelyset på et «vi» – at vi sammen skal forme fremtiden. En av ferdighetene som det må øves på er samhandling – og å spille hverandre gode og sterke. Lage trygge ungdommer.

For å få til dette, må vi ha tid. Alle ansatte må ha tid, og vi må ha ansatte med ulik kompetanse. Det å bygge et trygt klasserom, med et lag rundt læringen, og med rom for alle, krever noe av oss – som mennesker.

Det trenger vi tid til!