Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Politikerne kappes om å være tøffest i kampen mot kriminalitet. Fokuset rettes først og fremst mot den økende gjengkriminaliteten blant barn og unge.

Statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum lekker derfor fra satsingen i neste års statsbudsjett for å komme på offensiven.

Støre brukte også nesten hele talen på tirsdagens landsstyremøte i Ap på temaet kriminalitet.

Han varslet historisk utbygging av norsk politi, intensivert kamp mot gjengledere og bakmenn, raskere og mer effektiv reaksjon mot barn og unge som bryter loven og bedre kontroll ved grensene.

Men statsministeren nevnte ikke elefanten i rommet: Asyl- og innvandringspolitikken. Urokråka Trond Giske tør derimot der Støre tier.

«Folk ønsker en streng innvandringspolitikk, og arbeidsfolk ønsker det mest», sa Giske på årets Tranmæl-konferanse i helgen. Giske mener at Arbeiderpartiet har mye å lære av den beintøffe innvandringspolitikken som søsterpartiet i Danmark fører.

Danmarks innvandringsminister Kaare Dybvad Bek var invitert til å tale på Tranmæl-konferansen. «Det viktigste argumentet for en streng innvandringspolitikk, hvis man er sosialdemokrat, er at for høy innvandring utfordrer det sosiale samholdet. Alle byrdene legges da på dem som har minst fra før», sa ministeren.

«Når over 80 prosent av medlemmene i LO velger å sitte hjemme eller stemmer på andre partier enn Arbeiderpartiet, da er bevegelsen vår i krise», sa Giske da han fredag åpnet konferansen med fullsatt sal i Trondheim.

Giske poengterer at Danmarks statsminister Mette Frederiksens tøffe innvandringspolitikk slo positivt ut ved folketingsvalget i 2022. Dansk Folkeparti ble frarøvet hjertesaken og ble dermed nærmest utradert med bare 2,6 prosent oppslutning. Ved valget i 2015 hadde DF 21,1 prosent av stemmene.

I Norge er situasjonen en annen. Frp stormer fram på meningsmålingene, og onsdag var Frp-leder Sylvi Listhaug i Danmark for å lære. Ikke lære selv, men lære alle oss andre. For Listhaug vet allerede at Danmarks metode er veien å gå.

Spørsmålet er om alle vi andre har noe å lære av Danmarks beinharde innvandringspolitikk. Trond Giske har absolutt et poeng eller to, men han bør komme med konkrete forslag til innstramming. Billig retorikk blir fort avslørt.

Det er på sin plass å minne om at det ikke er første gang at politikere drar til Danmark for å lære.

Etter valgnederlaget i 2017 ledet Masud Gharahkhani en Ap-delegasjon som kikket nærmere på den danske asyl- og innvandringspolitikken. Gharahkhani ledet også Ap-utvalget som skisserte det som endte opp dagens Ap-politikk. Hovedgrepet er å satse på kvoteflyktninger framfor asylsøkere.

Og nå er det en gryende debatt om en strengere asyl- og innvandringspolitikk. Frp-leder Sylvi Listhaug fører naturlig nok an. Og andre borgerlige partier følger etter.

Høyre vil ta imot færre kvoteflyktninger, gjøre det vanskeligere å få familiegjenforening og utrede muligheten for asylmottak i utlandet. Mer overraskende er det at også Venstre er i ferd med å bli litt hardere i klypa.

Men også på rødgrønn side er det bevegelser å spore. Senterpartiets Heidi Greni ønsker å stramme inn. Ap-nestleder Tonje Brenna er mer forsiktig i sine uttalelser, men også her øyner jeg en åpning.

«Vi følger situasjonen og utviklingen tett», sier Brenna og lover en kontrollert og bærekraftig innvandring. Hun leder arbeidet med å jobbe fram et nytt Ap-program og poengterer at endringer i innvandringspolitikken er en naturlig del av dette arbeidet.

Statistisk sentralbyrå i Norge og søsterbyråene i Danmark og Sverige la nylig fram prognoser som viser at innvandringen til Norge vil øke mer enn til Sverige og betydelig mer enn i Danmark.

SSB-anslaget forteller at Norge får 360.000 flere innvandrere fra land utenfor EU og Vest-Europa fram til 2070. For Norges del dreier det seg om en økning på 66 prosent. For Sverge er det snakk om «bare» 44 prosent mer, mens Danmark havner rundt null.

Mette Frederiksen tok litt mye Møllers tran foran valget i 2022. Hun klarer ikke å stramme inn så mye som hun lovet, og bra er det. Internasjonale konvensjoner må følges. Det samme gjelder naturlig nok for Norge. Og Norge har allerede en streng innvandringspolitikk. Det er en myte at den er liberal.

Regjeringen arbeider for å redusere antallet asylsøkere uten beskyttelsesbehov, raskere bosetting av personer for opphold og raskere retur av personer uten lovlig opphold i Norge. De har nylig lagt fram forslag til lovendringer som skal få flyktninger raskere ut i arbeid.

Krigen i Ukraina har naturlig nok ført til at mange ukrainere har flyktet og fortsatt flykter fra landet. Mange av de ukrainske flyktningene søker ly i Norge og har fått midlertidig opphold i vårt land. Med dette som bakteppe ar antallet kvoteflyktninger redusert til 1.000 i år.

Innvandringen til Norge, når vi ser bort fra de ukrainske flyktningene, er nå relativt lav. Men innvandringsdebatten blusser likevel opp igjen. De nye prognosene vil nok skremme mange.

Viktigere er gjengkriminaliteten og faren for svenske tilstander. Da er det ikke nok å sette politistyrker inn og drive forebyggende virksomhet. Vi må også våge å snakke om elefanten i rommet.

I så måte ble partilederdebatten under Arendalsuka et vendepunkt. Programleder Fredrik Solvang spurte om innvandring forklarer kriminaliteten vi nå ser og ba om håndsopprekking som ja-svar. Listhaug, Støre, Vedum og Solberg rakk opp hver sin hånd. «En halv hånd», poengterte sistnevnte.

Jeg merket meg at Ap-lederen tirsdag var klar på at foreldrene må ta ansvar for barna sine. «Av og til har samfunnet møtt ungdom med misforstått snillhet og overdreven forståelse», sa Støre.

Det er befriende å høre statsministeren når han sier at verken trangboddhet, arbeidsledighet eller æreskultur kan unnskylde kriminelle handlinger.

Jonas Gahr Støre har satt en god standard for debatten. Jeg er spent på hvordan det går med elefanten.