Liv Tørres, leder internasjonal avdeling LO 

Jan Egeland og Flyktninghjelpen stiller spørsmål i FriFagbevegelse om vi har blitt så rike at vi har glemt solidariteten.

Les debattinnlegget her: «Kjære LO, har vi blitt så rike at solidariteten blir glemt?»

Vi antar han med «vi» mener LO. Og svaret på det er kort og godt: Nei.

Norsk fagbevegelse vokste fram med internasjonal solidaritet. Vi har internasjonal solidaritet i ryggmargen. Og vi kommer alltid til å holde fanen høyt hevet for internasjonal solidaritet.

Men det betyr ikke at vi nødvendigvis er helt enig med Jan Egeland i alt. Eller at vi mener det kun er de som er enige med ham som mener solidaritetsidealene er viktige.

Jan Egeland lekser opp for oss om arbeiderbevegelsens historie. Vi lever faktisk i den historien. Vi vet at ja – vår historie dreier seg om økonomisk støtte til kamerater i andre land, men enda mer om hva vi støtter, hvordan vi gjør det og hvilke prioriteringer vi setter for det internasjonale engasjementet.

LO har programmer i 20–30 land. En del av disse er støttet av det norske bistandsbudsjettet på samme måte som Flyktninghjelpen mottar støtte fra donorer til sine programmer.

I tillegg har vi betydelige prosjekter som støttes av medlemmene og forbundene våre. Disse er ofte utenfor de tradisjonelle bistandslandene Norge samarbeider med, men er områder som vi mener er viktig av politiske grunner, som streikebidrag eller organisasjonsstøtte til fagbevegelse i autoritære regimer.

Der Flyktninghjelpen følger de humanitære prinsippene og ikke skal ta stilling, er LO en politisk orientert aktør som med sitt internasjonale engasjement bevisst skal bidra til å bygge demokrati og bekjempe ulikhet gjennom bedre organisering, tariff-forhandlinger, faglig politisk samarbeid og sosial dialog. Vi tar stilling.

LOs internasjonale solidaritet kommer til uttrykk gjennom et omfattende internasjonalt program med samarbeidspartnere over hele verden, millioner i bevilgninger hvert år og tung mobilisering bak en rekke komplekse og til dels krevende politiske fanesaker.

LO støtter for eksempel fagbevegelsens organisering og mobilisering for bedre lønnsnivå i land som Malawi, Filippinene og Peru. Vi støtter cubanere med å bygge forhandlingsmuskler. Bistår tunisierne i deres sosiale dialog og fredsarbeid. Det samme gjør vi overfor fagbevegelsen i Ghana og Etiopia som bekjemper slaveri, barnearbeid og tvangsarbeid.

Vi mobiliserer tung støtte for palestinernes rettigheter. Vi støtter migrantarbeiderne som har bygd opp fotballstadionene i forbindelse med VM i Qatar. Gjør vårt beste for å hjelpe fagforeningsledere på flukt fra autoritære regimer.

Samtidig har vi bevilget store penger til nødhjelp i Pakistan og Ukraina dette året. Og på Kongressen vår i juni vedtok vi en rekke internasjonale fanesaker som vil legge føringer på det internasjonale arbeidet vårt i denne Kongress-perioden.

Det dreier seg om Ukraina. Om Palestina. Om organisasjonsbygging og faglige rettigheter i sør. Om Vest-Sahara. Om boikott, konstruktiv dialog og om krav. Vi støtter for eksempel Ukraina under krigen, men krever også at regjeringen jobber for nedrustning og undertegner det internasjonale atomvåpenforbudet.

Det er lite av dette som er upolitisk. Eller smått. Det dreier seg tvert imot om solidaritet.

Jan Egeland vil at vi skal heise fanene for 1-prosenten – for at én prosent av BNI skal settes av til bistand. Summen er som kjent mindre i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2023, noe de begrunner med at landets inntekter er ekstraordinært høye.

Gjerrig, kaller Egeland det. Vi ville vel ikke brukt de ordene tatt i betraktning at bistandsbudsjettet er rekordstort.

Samtidig er vi helt enig i at det er uakseptabelt å spare penger når behovene internasjonalt er enorme og Norge tjener store penger. Derfor sier vi nettopp i 2022-Kongress-vedtakene våre at Norges støtte til Ukraina ikke kan gå utover ambisjonene våre i forhold til andre land. Og de ambisjonene lå som kjent på én prosent.

I høringen om 2023-Statsbudsjettet sa vi også klart fra om at ambisjonene for bistandsbudsjettet må opp. Det samme gir vi uttrykk for i alle møter og samarbeidsfora vi deltar i.

Temaet som ofte diskuteres her er ikke om hvorvidt vi skal gi én prosent, men hvordan vi skal håndtere svingningene i inntekter. Er vi villige til å kutte i bistanden når inntektene en dag går ned igjen? Skal vi sette «overskuddet» i høyinntektsår over i et lukket fond vi kan trekke på i «dårligere tider»? Og kan vi bruke midlene smartere?

De nåværende ekstraordinære høye inntektene og store svingningene i inntekter reiser nye spørsmål som kan kreve litt lengre tid å avklare. Men at ambisjonene for norsk bistand må opp er LO klar på. Betydelig opp. Noe annet vil være – ja usolidarisk. 

Les også: Rema 1000 drev ulovlig i fem måneder: – Har ikke gitt tillatelse, sier kommunen