Hilde Nagell

Rådgiver i tankesmien Agenda

Likevel er det individuelle prestasjoner som belønnes. Dette er prestasjonssamfunnets blindsoner.

Evner og ferdigheter bør telle når jobber og posisjoner fordeles. Få vil være uenig i det.

Havner du på sykehuset, vil du ønske at den beste legen skal behandle deg. Ved en ansettelse bør jobben gå til den best kvalifiserte.

Samtidig er det noen store svakheter med meritokratiet, det vil si et samfunn som legger stor vekt på nettopp å belønne evner og ferdigheter.

Når den amerikanske politisk filosofen Michael Sandel gjester Oslo og Tankesmien Agenda 24. mai, er det dette han skal snakke om.

Den populære Harvard-foreleseren har skrevet boken «The Tyranny of Merit». Der kritiserer han alle som har lykkes i samfunnet, inkludert sine egne studenter.

Det er klart de er flinke, det er klart de har jobbet hardt for å kvalifisere til nåløyet det er å komme inn på det prestisjefylte universitetet. Men de har også hatt en god porsjon flaks og hjelp.

Her er vi ved en av Sandels viktigste innvendinger mot meritokratiet, la oss kalle det blindsone 1:

De som lykkes, tror at suksessen er deres egen fortjeneste. Men det stemmer rett og slett ikke. Om vi tenker etter, er det åpenbart at svært mye skyldes flaks og forhold utenfor den enkeltes kontroll. Genetiske egenskaper er flaks. At akkurat din søknad nådde opp i konkurranse med flere tusen andre søknader, er til en viss grad flaks.

Innsats skal telle, men noen er vinnere i livets lotteri. Det har lite med prestasjoner å gjøre.

Likevel har de som lykkes en tendens til å slå seg selv på brystet, og si «så flink jeg har vært». De undervurderer hjelpen de har fått fra samfunnet og andre rundt seg, og den store porsjonen med flaks involvert.

Dette er overmot eller hybris, mener Sandel. «Vinnerne» må bli mer ydmyke.

En tilsvarende tankefeil gjør folk som ikke har klatret til makt og posisjoner. Kall det blindsone 2.

De som ikke lykkes, bebreider i alt for stor grad seg selv. Og når samfunnet kollektivt hyller de som er på toppen, er det samtidig lett at vi kollektivt bebreider de som er på bunnen. Dette er baksiden av den amerikanske drømmen, sier Sandel.

Man blir fortalt at man har alle muligheter, bare man jobber hardt nok. Men om man mislykkes, er det ens egen feil. «Taperne» tar for mye av ansvaret på sine skuldre. Dermed befestes og legitimeres også store inntekts- og klasseforskjeller.

En tredje blindsone er å tro at pengene folk tjener gjenspeiler verdiene de skaper.

Vi forveksler markedspris med verdi. Kapitalismen belønner ikke arbeidsinnsats eller det som er verdifullt for samfunnet, men setter en pris ut fra hva som blir etterspurt og er populært. Derfor kan Kim Kardashian tjene 2,6 millioner kroner bare på ett enkelt Instagram-innlegg. Det er alvorlig av minst tre grunner.

For det første bryter hele prinsippet om fortjeneste sammen. De med penger fra før kan starte et investeringsfond og leve godt som rentenister, uten å løfte en finger.

For det andre gir det folk med helt vanlige (og viktige) jobber som sykkelbud, bussjåfører, sykepleiere eller lærere en opplevelse av at innsatsen de gjør ikke verdsettes.

For det tredje blir det mange som livnærer seg av noe som ikke egentlig skaper verdi for samfunnet. Her vil Sandel rope et varsko, og undertittelen på boken hans er «What’s become of the Common Good?»

Jeg tolker det som et rop om at vi med et voksende meritokrati har fjernet oss fra å se på samfunnet som et produksjonsfelleskap der alle bidrar med det de kan, og oppgaver løses sammen, for vårt felles beste.

Boken til Sandel er tankevekkende, og han er god når han beskriver meritokratiets uheldige sider. Men et viktig spørsmål gjenstår: Hva er alternativet?

Lik rett til utdanning ble en stor kampsak for arbeiderbevegelsen, spesielt etter andre verdenskrig. Tilgang til utdanning, også for arbeiderklassens barn, ble en hjertesak for sosialdemokrater som Trygve Bratteli, som selv aldri hadde hatt muligheten til å gå på skole.

Før var det bare de med penger og posisjon i samfunnet som kunne sende barna sine på universitetet. Ingen vil tilbake dit, selv om vi har lang vei igjen før mulighetene reelt sett er like.

Ingen ønsker heller et samfunn som fordeler posisjoner etter kjennskap og vennskap (nepotisme), etter nedarvede privilegier (kleptokrati), eller etter hvem som kan betale mest under bordet (korrupsjon).

Samtidig bør vi lytte til Sandels kritikk, men uten å forkaste prinsippet om at ferdigheter og prestasjoner skal telle.

Det ligner på det den svenske statsviteren Bo Rothstein har kalt et Churchill-argument for meritokratiet. Akkurat som demokratiet er den beste av alle styreformer som ikke fungerer, er det meritokratiske prinsippet i en del sammenhenger det beste vi har.

Det fratar oss imidlertid ikke fra ansvaret for å rydde opp i de blindsonene det fører til.

Kommentar: Derfor kan Donald Trump vinne igjen i 2024

Dette innlegget ble først publisert hos Agenda Magasin