Frode Engen

Du står opp om morgenen og går en tur på toalettet. Så pusses tenner før en god varm dusj. Til frokost blir det litt kaffe til nystekte rundstykker mens du sjekker avisen på laptopen. Tiden flyr og du må rekke et møte i Oslo. Du er miljøbevisst og kjører tog, men med over ei mil til stasjonen, må også bilen tas i bruk.

Du setter kursen til stasjonen i den nyladede elbilen din. Du kjører over ei flott bru over den nye europaveien og inn på den offentlige parkeringsplassen ved stasjonen der toget står og venter. Du finner en plass og løper for å rekke toget.

Vel inne på toget kommer så konduktøren, og du viser fram din digitale billett på telefonen. Så finner du parkeringsappen og betaler for parkeringen. Du setter deg godt til rette og finner fram laptopen, kobler opp på nett og leser igjennom dokumentene til møtet mens toget farer stille inn mot Oslo.

Dette kunne vært en dag for mange av oss, og vi tar det som en selvfølge at all infrastruktur er på plass og lagt til rette for oss. Det rene vannet i krana er der, og spillvannet fra doen og dusjen blir borte.

Strømmen til både kaffetrakter, bil-lader og tog er en selvfølge. Veien ligger klar til bruk, og vi forventer at den skal være god å kjøre på, brøytet og vedlikeholdt for minst mulig ubehag.

Fiberlinje og 4G bredbånd kreves av alle. Vi må kunne sjekke mail uansett hvor vi er, og en god fiberlinje må vi ha for å kunne delta i teamsmøter på hjemmekontor. Dette har pandemien vi står i virkelig vist at vi trenger. Men hvordan står det egentlig til?

Bredbånd er i full utvikling og blir prioritert. Statlige midler bevilges med millioner, og kommuner bruker masse penger for å få en full utbygging av bredbånd i hele landet. Dette er nyanlegg for å få på plass en tjeneste vi ikke har. Derfor er gjennomføringsviljen større og mer synlig for forbruker, i og med at man får noe igjen for pengene.

Strøm har vi blitt helt avhengige av, og med det klimaet vi har i Norge, kreves det at vi har en sikker strømforsyning til både oppvarming og konservering/tilberedning av mat.

Strøm er også en viktig faktor i det grønne skiftet, og med en enorm økning av elektriske biler, stilles det også enda større krav til nettet.

Mange steder er strømnettet gammelt, og med bil-ladere i hvert hjem, blir dette overbelastet og vil kollapse til slutt. Her har vi en utfordring som mange netteiere må ta tak i. Gamle kabler må byttes ut med nye og større kabler for å kunne møte det økte forbruket. Men hvem betaler? Her er det vi som forbrukere som også får regninga i form av økt nettleie.

I Norge er det en selvfølge å ha rent vann. At spillvannet vårt tas hånd om, tar vi for gitt. Vann og avløpsnett har vi hatt i over 100 år, og kravene til mengde, trykk og renhet har bare økt i takt med utviklinga.

Dette har også økt kravene til kvalitet og størrelser på både rør, kummer og renseanlegg. Det gjør at gammelt nett ikke takler årenes utvikling. Når et tettsted utvikles og vokser, kommer vi til et punkt der eksisterende nett blir underdimensjonert og utdatert.

Stort sett er det et kommunalt ansvar å stå for både utbygging, drift og vedlikehold. I Norge blir dette stort sett dekket økonomisk ved selvkostprinsippet. Det vil si at det er vi som forbrukere som betaler det det koster å ha rent vann i krana.

Nå ser vi at etterslepet på vann og avløp ute i kommunene er på over 300 milliarder kroner. Dette er virkelig kritisk, men hvordan skal kommunene si at vi må doble gebyrene for å dekke etterslepet?

For du og jeg skjønner ikke helt hvorfor? Vi har jo vann i krana, spillvannet vårt blir borte og takvannet vårt, samt vannet fra den asfalterte gårdsplassen, renner ut i den kommunale overvannskummen og forsvinner. Men sannheten er at mange av VA-nettene er veldig gamle og har store lekkasjer.

Vannrørene tåler heller ikke trykket vi forlanger, og med økt nedbør er de fleste overvannsanlegg underdimensjonert. Mye lekkasjer fra spillvannet skaper forurensninger av grunn- og fremmedvann inn i spillvannsledninger. Det gjør renseprosessen komplisert, og vi slipper ut mye forurensing i våre sjøer og vassdrag.

Her MÅ det skje noe, og det må skje fort før vi får en ny «Askøy»-sak, eller at Norges største innsjø Mjøsa, som er drikkevannskilde til over 200.000 personer, ikke kan brukes eller bades i på grunn av oppblomstring av algevekster.

Dette ansvaret må staten ta en del av og bevilge penger/opprette et VA-fond som kommunene kan ta nytte av for å kunne ta de største investeringene som kreves. På denne måten kan man sikre friskt og rent vann og en sikker håndtering av spillvannet og overvann i kommunene.

For hvem som har skyld i uføret, og hva som burde ha blitt gjort, hjelper lite. Vi må heller gi kommunene handlingsrom med øremerkede midler slik at vi som et av verdens rikeste land fortsatt kan tilby innbyggerne en sikker vanntilførsel også i framtida. For vi kan ikke administrere oss vekk fra dette, og jeg mener at dette er et viktig offentlig ansvar å «redde» oss fra et så samfunnskritisk problem som dette kan bli.

Vei er noe vi har mye av i Norge, og bygging av vei er veldig krevende i landet vårt. Nå bevilges det mye penger på utbygginger av høytrafikkerte Europa- og riksveier. Store prestisjeprosjekter i milliardklassen skal gjennomføres, men hva med fylkesveier og lavtrafikkerte riksveier?

Her begynner vi å nå kritisk nivå med totalt cirka 120 milliarder i etterslep. Med regionreformer både i 2010 med å overføre riksveier til fylket og regionreformen 2020 ved å fjerne sams veiadministrasjon fra Statens vegvesen, virker det som vi helt har administrert oss vekk fra hvem som har ansvar for disse veiene.

Igjen sitter vi med et fylkesveinett som råtner på rot mens det krangles om hvem som har ansvaret. Her ser vi virkelig hvordan reformer og effektivisering pulveriserer samfunnsansvaret og kun resulterer i at fylkenes veikapital minker år for år.

Hvem skal stå til ansvar hvis for eksempel fylkesvei 33 raser ut når et vogntog passerer? Er det entreprenør med funksjonskontrakt, eller er det veieier? Her må helt klart ansvaret hvile på veieier.

Når Nasjonal Transportplan ikke gjør annet enn å snakke milliarder i store spesifikke prestisjeprosjekter, og setter alt ansvar for resten på fylker og kommuner med å måtte dekke halvparten av kostnadene i fylkesveiprosjekter, vil dette etterslepet bare fortsette. For også her blir det oss som forbrukere som må betale i form av bompenger.

Dette kan ikke fortsette. Vi må nå kreve fysisk handling, og at noen faktisk tar det ansvaret som kreves for å få i gang arbeidet med å rette opp etterslepet fra mange år uten kontroll. Hvem skal ta det ansvaret?

Her mener jeg at staten med regjeringa må ta et stort ansvar før det er for seint. Da kan kriser eller ras bli utfallet fordi ingen vil stå til ansvar for at Norges befolkning skal kunne ha trygt vann, rene innsjøer og trygge veier å ferdes på.