Isak Lekve

Åtte år etter at Siv Jensen ville skifte ut «den norske modellen», fremstår det nå som om det er tverrpolitisk enighet i norsk offentlighet om at modellen er en hovedårsak til at Norge er et godt land å bo i. Men hvis det stemmer at vår samfunnsmodell har mye av æren for det som går bra i Norge, åpner det spørsmålet om hvorfor ikke andre land bare adopterer modellen. Årsaken er at en samfunnsmodell bare i begrenset grad kan vedtas politisk.

I stedet er det andre årsaksforhold som ligger bak fremveksten. Forskere peker særlig på at modellen er resultatet av et helt spesielt maktforhold i arbeidslivet, med bedre balanse mellom arbeidsgiverne og arbeidstakerne og deres organisasjoner. Det betyr ikke at arbeidstakere og arbeidsgivere i Norge har like mye makt, men at maktforholdet mellom dem er mer jevnt enn i de fleste andre land.

Aktuelt: Hva er egentlig frontfagsmodellen? Du får svarene her

Ubalansen i arbeidslivet

Alle som har underskrevet en arbeidskontrakt vet at det innebærer å akseptere et slags hierarki, en bytter tid, styrke, kreativitet og kunnskap mot lønn og andre goder. Men heller ikke situasjonen på arbeidsmarkedet før inngåelse av en kontrakt er likeverdig.

Både arbeidstaker og arbeidsgiver er avhengige av hverandre, men konsekvensene ved å ikke komme til enighet er ikke likt fordelt. Det er betydelig mer alvorlig for den potensielle arbeidstakeren, som dermed er mer avhengig enn arbeidsgiveren. Denne ubalansen i avhengighet gjør at arbeidsgiverne i utgangspunktet har mer makt enn arbeidstakerne.

Streikens demokratiserende virkning

At makten likevel er jevnere fordelt i Norge, skyldes at arbeidstakerne har evnet å etablere egen styrke gjennom organisering, og utviklet et repertoar av virkemidler, som ved manglende enighet, øker konsekvensene også for arbeidsgiverne.

«Det er alltid skadelig med streik, det er ingen som tjener på det», sa Norsk Industrileder Stein Lier-Hansen høsten 2020. Men påstanden er feil. Selv om streik selvsagt kan ramme tredjepersoner, og også ha andre negative konsekvenser. Uten trusselen om streik ville ubalansen i arbeidslivet vedvart.

Streik er slik et demokratiserende virkemiddel, fordi det bidrar til at flere får anledning til å ta del i avgjørelsene om hva som er riktige forhold i arbeidslivet. Ved organisering og trusselen om å ta i bruk maktmidler, sikrer en at det blir forhandlinger og samarbeid i stedet for diktat.

Innsikt: Hvordan kan 2,25 kroner i timen bli 2,7 prosent?

Fremveksten av den norske modellen

Det er dette mer balanserte maktforholdet som har gitt det særskilte samarbeidet som er så sentralt i alle forståelser av den norske modellen. Samarbeidet har igjen gitt både høy produktivitet – men også høy lønn og relativt lav ulikhet. Samtidig har det gitt et tillitsbasert, kunnskapsintensivt arbeidsliv med liten avstand mellom planlegger og utfører av arbeid, samt et sosialt sikkerhetsnett for dem som faller utenfor arbeidslivet.

Historisk vokste dette maktforholdet frem gjennom en lang periode med harde konflikter, som den ulovlige Jernstreiken i 1923-24, og Storlockouten i 1931 hvor forsvarsminister Vidkun Quisling sendte fire marinefartøy og et gardekompani for å opprettholde ro og orden. Da det etter hvert ble klart at ingen av partene ville klare å nedkjempe den andre, slo en inn på en mer kompromissorientert linje, og en underskrev Hovedavtalen – «arbeidslivets grunnlov» – i 1935.

Det er med andre ord feil å tenke at balansen og samarbeidet er resultatet av en slags høyere fornuft. Den norske modellen ble i stedet skapt på den utmattende klassekampens grunn. Selv om heller ikke arbeiderbevegelsen ubetinget vant kampen, så vant de tilgangen til forhandlingsbordet, og sikret at forhandlinger fra 1935 og frem til vår tid i praksis har betydd stadig bedre levekår for norske arbeidsfolk.

Mye delt: Sjekk lista over de 25 dårligst betalte yrkene i Norge

Fremtiden til den norske modellen

I dagens arbeidsliv er det imidlertid mulig at denne balansen igjen er forrykket. Arbeidstakernederlag som ved Sekkingstad-konflikten peker i den retningen. Men seieren i Rosastreiken hvor de ansatte vant tariffavtale i en plattformøkonomibedrift som Foodora, peker i en mer positiv retning.

Les mer: Paul og Espen skaffet Foodora tariffavtale. Nå dumper nye selskaper sykkelbud-lønna

Det faktum at disse arbeidskampene gikk i ulik retning, viser at den maktbalansen som har frembrakt den norske modellen, i dag er i spill. Særlig tre tendenser bidrar til maktforskyvning: En generell prekarisering av arbeidsmarkedet basert på økt midlertidighet og innleie, en reorganisering av organisasjonsformene basert på en mer aggressiv, amerikansk-orientert ledelsestradisjon, og en internasjonalisering basert på særlig stor arbeidsinnvandring fra Sentral- og Øst-Europa. Alle svekker de arbeidsgivers avhengighet av de enkelte arbeidstakere, og gir dermed arbeidsgiver utvidet handlingsrom – makt.

Det er ikke gitt at maktforholdet er såpass forskjøvet at det på sikt vil undergrave selve grunnlaget for den norske modellen. Men det er heller ikke gitt at den norske modellen vil overleve av seg selv.

Hvis hemmeligheten bak den norske modellen er en utjevning av maktforholdet mellom partene i arbeidslivet, bør det politiske svaret for dem som ønsker å styrke og videreutvikle modellen, være å sikre utgangspunktet for fagbevegelsens makt: Anledningen til å vinne frem med streik.