Paul og Espen skaffet Foodora tariffavtale. Nå dumper nye selskaper sykkelbud-lønna

Jo Moen Bredeveien/Dagsavisen

I fjor vant Foodora-syklistene en nesten uhørt seier.

Den første tariffavtalen i «den nye økonomien». Plattformøkonomien, gig-økonomien. En seier for arbeid mot kapital i en verden der kapitalen bare vinner og vinner. En David mot Goliat-historie.

• Foodora-streiken i fjor: Sykkelbudene får både lønnsøkning og kompensasjon for klær og utstyr

Et år senere drar likevel de to Foodora-tillitsvalgte overraskende lenge på det.

– Det har vært mye bra, absolutt, sier Espen Utne Landgraff.

– Vi har en god dialog med arbeidsgiver, og vi får til mye, sier Paul Olai-Olssen.

Jo, de har fått til mye. Men ingen mann er en øy. Ingen Foodora-rytter sykler i tomme gater.

– Det er ikke så lett å føle på seieren når du vinner, bare for så å se at seieren blir trua med en gang, sier Olai-Olssen.

• Bakgrunn: «Tre grunner til at Foodora-streiken er historisk viktig»

Begge to, Olai-Olssen og Landgraff, var fram til sensommeren i fjor «bare» to helt vanlige sykkelbud for Foodora. Folk du kanskje så når de leverte mat på døra di eller der de syklet i full fart rundt i byen.

Nå har de begge blitt småkjendiser, etter den historiske streiken i fjor. Etter fem uker med fullt medietrykk, syklende opptog gjennom Oslos gater og tung tilstedeværelse av #rosastreik i sosiale medier, vant de fram. Foodora-budene fikk tariffavtale.

• Hva gjør et sykkelbud? Nå er Foodora-syklist Paul ekstra populær

Landgraff og Olai-Olssen sykler fortsatt. Men halvparten av tida si bruker de på å verve og pleie medlemmer for Oslo Transportarbeiderforening. Denne onsdagen i november er en slik arbeidsdag. Olai-Olssen leder journalisten gjennom gangene høyt oppe i LO-bygget på Youngstorget og forteller om første gang han var her. Det var da transportarbeiderforeningen inviterte sykkelbudene til et møte, for tre års tid siden, og hadde vett til å by på mat.

– Da kommer det mange, vet du, sier Olai-Olssen.

Espen Utne Landgraff sitter på møterommet og forbereder dagen. Hvem skal de møte i dag, hva haster, hva kan vente. Ute er det kaldt, og himmelen truer med å åpne seg når som helst. Landgraff skulle likevel heller vært på sykkelen, sier han.

– Det er bedre å sitte på sykkel. Det renser hodet, sier han.

Espen Utne Landgraff, klubbleder for de Foodora-ansatte.

Tri Nguyen Dinh

Det er en drøy uke siden historiens første uravstemning i Foodora. Ville rytterne godta det endelige tilbudet, eller ville de forkaste forhandlingsresultatet og kaste Foodora ut i en ny streik? Det ble så jevnt som det kan bli. Det var først da stemmene i andre byer ble rapportert inn, at svaret forelå. Med tre stemmers overvekt godtok Foodora-rytterne tilbudet fra ledelsen. Det ble ingen streik i år.

• Foodora-syklister får ny lønn: Mer betalt for å bli i jobben over tid

– Det var deilig, rent menneskelig, å slippe enda en streik, sier Landgraff.

– Vi ville selvsagt ha gjennomført det om medlemmene ønsket, men …, sier Olai-Olssen.

Det tok på å streike i fjor. Landgraff forteller at han begynner å komme til hektene først nå.

De håper avgjørelsen om å godta tilbudet viser seg å være riktig.

– Det er vanskelig å sitte her og si at det var riktig at det ble ja i uravstemningen. Det kan jo vise seg om et år at det var en stor tabbe, sier Olai-Olssen.

– Vi handler på ufullstendig informasjon, supplerer Landgraff.

Begge er relativt ferske, fortsatt, som tillitsvalgte. De har ingen erfaring med å fylle en tariffavtale med innhold. Veien har blitt til mens de har gått, både for tillitsvalgte og selskapet. Det oppstår noen feil underveis, men de løser flokene som oppstår som best de kan.

– Vi har en god kommunikasjon. Innkalles til alle riktige møter og blir som oftest tatt med på de samtalene vi skal tas med på, sier Landgraff.

– Når det gjøres en feil fra ledelsen, og vi påpeker det, er de raske til å prøve å rette opp feilen, sier Olai-Olssen.

– Dette er lærerikt også for dem.

– Og ganske gøy, tror jeg.

– De får lære mye om de ansattes perspektiv og får gode innspill som gjør at vi leverer en bedre tjeneste.

– Og så åpner jo en tariffavtale for at man kan forhandle seg litt på siden av lovverket, så lenge alle parter godtar det. Et eksempel: Nå før jul vil ledelsen utvide åpningstiden. Da åpnet vi for å definere nattarbeid litt annerledes enn arbeidsmiljøloven, for å få skiftene til å gå opp. Det ville ikke vært tillatt uten tariffavtalen.

– Det er til stor hjelp for selskapet. Vi kan inngå avtaler som er til nytte for begge parter.

– Det er veldig mange benefits med et velorganisert arbeidsliv.

• Foodora-sykkelbud sier han brukte 15–20.000 kroner i året på jobbsykkelen

Det er slik de snakker. Overtar hverandres tankerekker og kan nesten avslutte den andres setning. Espen Utne Landgraff og Paul Olai-Olssen utfyller hverandre. Den 31 år gamle Landgraff med en mastergrad i lingvistikk og den 54 år gamle fotografen, forfatteren, TV-programlederen og eventyreren Olai-Olssen. Trolig ligger mye av forklaringen i at de vant fram i fjor nettopp i dynamikken mellom de to.

– Du er hjernen, og du er ansiktet utad?

De ler.

– Det er sant at Paul kan snakke med en stubbe i timevis. Jeg er mindre glad i det, sier Landgraff.

– Men han har en irriterende evne til å huske ting.

– Så jeg sufflerer Paul når han snakker med folk.

Paul Olai-Olssen ble på mange måter #rosastreikens ansikt utad.

Håvard Sæbø

Denne dynamikken kommer de til å ha bruk for framover, tror begge. For seieren i fjor betyr så lite i den store sammenheng, selv om det var en stor seier for fagbevegelsen. Foodora er ikke det eneste selskapet som leverer mat til kunder på sykkel. Den største konkurrenten heter Wolt og kom til landet fra Finland. Wolt har ingen tariffavtale, ingen fast ansatte.

Så er det Uber. Uber Eats. Wizz Air. Utleie, innleie.

– Både Espen og jeg snakker med internasjonale forskere om det vi har oppnådd, og vi rådgir Foodora-ryttere i Sverige som nå står oppi det samme som vi dreiv med for noen år siden. Vi er en suksesshistorie, liksom. Men hva hjelper det, når det bare kommer nye selskaper som grabber til seg frilansere? sier Olai-Olssen.

– De popper opp og gir arbeidstakere null trygghet.

I det Paul Olai-Olssen kommer ut av bilen som skal leveres tilbake til utleiebyrået, smiler han til Espen Utne Landgraff og peker på den unge mannen som er på vei ut av passasjersetet, en ansatt i utleiebyrået.

– Han er ikke fagorganisert. Men han lover at han skal dra hjem og lese seg opp etter jobb i dag, sier han.

• Hva tjener folk med ditt yrke? Dette er snittlønna i over 350 yrker

Den unge mannen smiler, litt beskjemmet.

Jobben i transportarbeiderforeningen består mye av å kjøre rundt i Oslo og deler av Viken for å rekruttere medlemmer. I dag er en god dag, for nå skal de kvitte seg med varebilen som er full av reklame for bilutleiebyrået. I retur får Landgraff og Olai-Olssen en helt hvit varebil. Snart skal den være preget av Fellesforbundets logo og av Oslo transportarbeiderforenings.

Det verves og diskuteres når Olai-Olssen og Landgraff er ute på tur.

Håvard S Sæbø

Turen går i dag til et nytt Bertel O. Steen-lager på Berger, et av disse landskapene som finnes utenfor alle byer av en viss størrelse: Motorvei, i dette tilfellet E6, enorme lagerbygg, bensinstasjoner.

– Vakkert, ikke sant, sier Olai-Olssen i det bilen kjører opp på parkeringsplassen foran det enorme lageret.

Jobben er egentlig allerede gjort her, nå gjenstår bare formalitetene. De ansatte på lageret har bestemt seg for å flytte over til transportarbeiderforeningen og for å endre tariffområde. Det handler bare om å skaffe underskrifter og fullmakter. Det er fort gjort, bare en liten samtale, noen oppmuntrende ord og noen koronatilpassede handshakes.

På veien ut av industriområdet peker Olai-Olssen og Landgraff.

– Der har de tariffavtale.

– Der har de ikke tariffavtale, men ledelsen gir bedre vilkår enn de ansatte ville fått med tariffavtalen, så det er vanskelig å rekruttere.

• Mye lest: James og Kristoffer får ikke lønn – nå er de utestengt fra jobben

– Der har de ikke avtale. Vi er på saken.

De kjører rundt på denne måten, flere ganger i uka. Enten har de avtaler, som i dag. Eller de kan også stanse på røykehjørnet utenfor et lager og bare begynne å snakke.

Det kan gå kjapt, de ansatte har kanskje lenge ønsket organisering og tariffavtale og trenger bare et lite spark bak. Det kan være vanskelig, kanskje finnes det ingen ildsjel med nok selvtillit til å bli tillitsvalgt blant de ansatte. Ledelsen kan ønske seg en avtale, eller de kan motarbeide den. Det er alt mulig der ute.

Og Olai-Olssen og Landgraff skal løse flokene, organisere så mange som råd. Som det vi i gamle dager kalte agitatorer reiser de rundt for å sørge for at arbeidslivet er så organisert som mulig. De taper og de vinner. Og telefonen ringer konstant, det er hele tida noen som søker hjelp og støtte. Nedbemanninger, advarsler. Usikre tider.

Björn Siegers, tillitsvalgt hos Bertel O. Steen, lover å snakke med sine medlemmer.

Håvard Sæbø

Det er fortsatt mye som ikke er som det burde være i Foodora. Selskapet bruker frilansere i stor utstrekning. Før måtte transportarbeiderforeningen og Fellesforbundet true med rettssak for å få frilanserne over i fast stilling. Nå har det nesten blitt rutine: Hver gang en frilanser krever fast ansettelse, får vedkommende det, med hjelp fra de tillitsvalgte.

Men det er ikke så enkelt å plukke opp dem som ikke er organiserte, som ikke står i klubben. Budtjenester er en flyktig bransje, med stor turnover. Ofte er eneste sjanse å ta en kjapp prat når man venter på at maten skal leveres utenfor en restaurant.

Selvsagt kunne de i teorien kreve fast ansettelse for alle som sykler i rosa. Men det ville ikke være strategisk lurt. Det er ikke Foodora som er problemet, selskapet er snarere en del av løsningen slik situasjonen er nå.

– Foodora ville satt hardt mot hardt om vi gikk enda hardere på dem. Og de ville hatt rett, egentlig.

– Ledelsen er forbanna fordi Wolt konkurrerer på andre vilkår. De ville ha lagt ned om vi gikk for hardt ut.

– Strategisk kan vi ikke ta kampen bare mot Foodora. Det ville ha truet eksistensen til selskapet.

– Vi må ta den med Wolt. Det kan vi gjøre. Det er bare vi som er for sløve.

En regntung søndag i november rullet det en bil med Wolts logo opp utenfor en smijernsport på Kampen i Oslo. Det var ikke først og fremst maten som var grunnen til at journalisten som har skrevet denne saken sto i det iskalde regnet og tok imot indisk mat til fire personer. Det var et forsøk på å komme i kontakt med en Wolt-ansatt.

Det gikk ikke veldig bra. Språkbarrieren var for stor. Det planlagte revolver-intervjuet ble redusert til:

– Why not Foodora?

Og svaret:

– Why Foodora?

Opplevelsen stemmer med det Landgraff og Olai-Olssen erfarer. Det er ikke lett å få kontakt med dem som leverer mat for Wolt. Men den videre kampen må stå der, og i andre selskaper som baserer seg utelukkende på frilansere.

Det handler bare, tror Landgraff og Olai-Olssen, om å få til en første sak. En frilanser som krever fast ansettelse, i tråd med lovverket. Paul Olai-Olssen har hentet kommentarutgaven av arbeidsmiljøloven nå. Han peker og snakker.

• Podkast: Kristian og Monika er eksperter på å være «usynlige». Nå må de kjempe for å bli sett

– Etter loven skal disse anses som arbeidstakere. For det er det de i realiteten er. Det er en rekke kriterier som ligger til grunn. Om du oppfyller, etter en helhetsvurdering, disse kriteriene, er du er arbeidstaker. Uavhengig av hva arbeidsgiver kaller deg.

Jo, det er der kampen må stå. For å unngå at Foodora-seieren blir en pyrrhosseier, en seier der resultatet kanskje ikke er verdt kostnaden. Disse selskapene må tvinges til å skjønne at Norge har et regulert arbeidsmarked. Om forretningsmodellen ikke tåler norske lønns- og arbeidsvilkår, er ikke forretningsmodellen liv laga i Norge. Så enkelt er det.

– Jeg kan forstå Foodora-ledelsen om de tenker at «vi er ikke bad guy. Hvorfor tar dere oss?» Og de har rett, sier Espen Utne Landgraff.

Håvard Sæbø

Det er ikke så enkelt å organisere dem som jobber i den såkalt plattform-økonomien. En ting er de spesielle utfordringene som sykkelbudbransjen skaper: Hver ansatt er som en satellitt, alene på jobb og isolert fra kollegene sine. Hvor møter et sykkelbud kollegene når man ikke samles for å spise lunsj? Når jobben er å tråkke rundt på sin egen sykkel, og jo fortere man trår, jo mer tjener man? Når en app på telefonen forteller hvor man skal plukke opp neste levering og hvor man skal levere den?

• Bli klokere: Disse seks punktene viser hvordan arbeidslivet forandret seg i tiåret som gikk

Oslo Transportarbeiderforening klarte å organisere Foodora-budene gjennom en idé som var like åpenbar som den var genial: Foreningen bestilte mat fra Foodora til et styremøte og sørget for å bestille så mye at det måtte to bud til for å levere alt sammen. De to budene som leverte, ble utstyrt med brosjyrer og pepret med informasjon om sine rettigheter. Noen titalls Foodora-bud slo etter hvert til og ble med i foreningen.

Den løsningen var god, men fungerer ikke om alle ansatte har registrert enkeltpersonforetak. Det ligger nemlig en ekstra, liten finte og venter på enkeltpersonforetakene som ønsker å organisere seg i kollektiv kamp: konkurranselovgivningen. Det er rett og slett forbudt for foretak å samarbeide på en måte som begrenser konkurransen, ifølge norsk lov.

Det er et lovverk som gir mening når vi snakker om bensinstasjoner, for eksempel. Det er ikke, og bør ikke, være lov for konkurrerende stasjoner å bli enige om en pris for én liter bensin. Det ville skade den frie konkurransen og være til ulempe for forbrukeren.

Problemet med lovverket er at det ikke er laget for en virkelighet der stadig flere norske arbeidstakere er løst tilknyttet det «fleksible» arbeidslivet. Visst er flere av landets over 400.000 enkeltpersonforetak opprettet fordi det passer arbeidstakeren å registrere selskapet sitt på den måten. Men i plattformøkonomien er det arbeidsgiver som ønsker at de som jobber for dem, skal ha eget selskap. Dermed slipper arbeidsgiver å betale arbeidsgiveravgift og å sørge for pensjon og forsikringer og feriepenger. Alt dette er «outsourcet» til arbeidstakeren.

På toppen av det hele, kommer altså et konkurranselovverk som sier at det ikke er lov for foretak, og dermed heller ikke for enkeltpersonforetak, å tilslutte seg en forening som kollektivt kjemper for bedre lønns- og arbeidsbetingelser.

Tri Nguyen Dinh

Dette er et soleklart brudd med det vi liker å kalle «den norske modellen». Her i landet er arbeidstakerne organisert i fagforeninger, som sammen kjemper for bedre lønn, for eksempel. Den muligheten eksisterer i utgangspunktet ikke for enkeltpersonforetak. «I utgangspunktet» fordi det ses litt mellom fingrene med lovverket. Skulle vi følge lovens bokstav, er det ikke lovlig at fotografer som leverer bilder til aviser, holder seg med en felles minstesats. Ikke så lenge disse fotografene er registrert med enkeltpersonforetak. I streng forstand er det snakk om kartellvirksomhet – at flere markedsaktører går sammen om å regulere markedet i en bestemt bransje – og dermed strengt ulovlig.

Konkurransetilsynet griper som regel ikke inn i enkelttilfeller av kollektiv organisering mellom enkeltpersonforetak. Men det er et faktum at loven ikke tillater slik kollektiv organisering. Om utviklingen mot et arbeidsliv med flere såkalt «fleksible» arbeidstakere med enkeltpersonforetak fortsetter, er det bare et tidsspørsmål før selve organiseringsretten står i fare. Problemstillingen har vært drøftet i Nederland i forbindelse med veksten i plattformøkonomien. I Norge er det enn så lenge stille rundt temaet.

Innbyggerne i delstaten California i USA stemte nylig over forslaget «Preposition 22», om hvorvidt sjåfører som kjører for plattform-selskaper som Uber og Lyft skal være fast ansatte eller selvstendig næringsdrivende. Fast ansettelse gir rett til sykelønn, overtidsbetaling og helseforsikring. En selvstendig næringsdrivende får «fleksibilitet». 58 prosent stemte for «fleksibilitet», etter en massiv kampanje fra selskapene.«Norge er vanligvis cirka fem–ti år bak USA. Dette er noe som kommer. Vi klarer ikke holde imot den enormt store industrien», sa arbeidsrettsadvokat Hans Jørgen Bender til VG i forbindelse med avstemningen i California.

• Uber & Co. satset milliarder på å knuse arbeidstakernes rettigheter – og vant

Det er dette Espen Utne Landgraff og Paul Olai-Olssen sto opp mot i streiken i fjor. Men selv en historisk seier som den de kunne innkassere, endrer ikke det faktum at de kjemper en Davids kamp mot Goliat. Og uansett hva det står i Bibelen: Det er en kamp Goliat nesten alltid vinner.

Håvard Sæbø

Paul Olai-Olssen er fortsatt sykkelbud. Det skulle bare mangle, det var jo det som fikk han inn i dette nye livet som frontlinjekjemper for den norske modellen. Han legger mange mil bak seg på sykkel hver uke, selv om han også har blitt fagforeningspamp.

Denne lørdagen står han utenfor hovedkontoret til Foodora i Trondheimsveien på Grünerløkka i Oslo og venter på dagens første oppdrag. Klokka er snart ett på ettermiddagen, og Olai-Olssen har et langt skift foran seg. Han åpner appen og registrerer seg, og geoplasserer av GPS-en. Nå skal algoritmene etter hvert gi ham et oppdrag, en restaurant i rimelig nærhet som har fått en bestilling.

Det er bare noen dager etter at Foodora-klubbens uravstemning, den første i historien, nesten endte uavgjort. Med tre stemmers overvekt aksepterte de ansatte avtalen som Olai-Olssen hadde vært med å forhandle fram med ledelsen i Foodora. Han er fortsatt ikke helt sikker på hva han skal mene om den saken.

Men det får han tenke på en annen dag. Det dirrer i telefonen. Dagens første oppdrag. Om sju minutter må han være på Fly Chicken i Torggata, noen minutters sykkeltur unna, for å hente mat til en sulten medborger. Olai-Olssen tar på seg hanskene og munnbindet og hiver seg på sykkelen. Han forsvinner nedover Trondheimsveien.

Også Espen Utne Landgraff sykler flere ganger i uka. Det skulle bare mangle. Det er en ganske rolig søndag når han står i Sofienbergparken på Grünerløkka og venter på oppdraget som skal sparke dagen i gang. Det tar såpass lang tid at Landgraff til slutt sender en melding til et av menneskene som sitter backstage, så å si, og skal sørge for at appen og algoritmene fungerer.

Det er rolig, er svaret han får på chatten.

• Mye lest: For Daniela (37) har det vært umulig å kjøpe egen bolig. Nå kan hun endelig juble

Ting er litt annerledes enn før, nå under pandemien. Før var søndag en travel dag. Mange folk i ganske shabby form bestilte mat på døra for å komme seg gjennom dagen. Nå er det roligere, utelivet er stengt, og bakrusen plager færre enn før.

Foodora-budene har en fastlønn i bunnen, men det er oppdragene de tjener brorparten av lønna på. Det varer og det rekker, men endelig kommer oppdraget: Bislet Kebabs lokaler på østkanten, like i nærheten. Det Landgraff ikke vet, det han og de andre budene ikke får vite før maten er plukket opp, er hvor de skal levere bestillingen. Algoritmene er snille og pleier å sørge for at det ikke er altfor langt å sykle. Men både Olai-Olssen og Landgraff har blitt sendt på en og annen langtur. Olai-Olssen snakker gjerne om folkehøgskolen på Kjelsås. Det ligger høyt og en drøy tur fra sentrum. Det er ikke alltid like gøy å sykle helt opp dit.

Espen Utne Landgraff tar det med. Han sykler rolig ut av parken, på vei til dagens første oppdrag. Han skal egentlig holde på i litt over fem timer, men vurderer å ta et litt lengre skift i dag. Det er oppholdsvær, og tankene flyr når han sykler rundt i byen. Det er et kjærkomment opphold fra papirarbeidet og protokollene i den andre jobben hans.

Håvard Sæbø

Foodora-rytterne vant kampen i fjor. Det betyr at noen nødvendigvis tapte. Men det var ikke et veldig bittert nederlag, i alle fall ikke nå sett i ettertid. Daglig leder Elisabeth Myhre i Foodora oppsummerer året som har gått som «spennende».

Hun overtok som Foodora-sjef akkurat da tariffavtalen ble inngått, omtrent på dagen. Det har vært mye nytt å forholde seg til, erkjenner hun, og alt som er nytt, kan være utfordrende.

– Men det store plusset er at vi har fått en god dialog med de ansatte gjennom deres representanter.

Det gjør at selskapet nå kan følge opp de ansatte på en annen måte og plukke opp problemstillinger som ellers ikke ville blitt plukket opp. Som et ekko av sine ansatte, sier Myhre:

– Vi lærer sammen.

Så er selvsagt ikke alt rosenrødt. Det er ikke sjokkrosa, engang. Det er et problem at konkurrentene, i første rekke Wolt, forholder seg til en annen virkelighet.

– Det er jo slik at våre konkurrenter ikke har tariffavtale. Og det er dessverre ikke slik i vår konkurransesituasjon at det er et fortrinn å ha tariffavtale. Vi konkurrerer på ulike vilkår, og til syvende og sist har konkurrenten et fortrinn.

De kan bruke pengene på å vokse, sier Myhre. På grunn av et annet kostnadsbilde, fordi de ansatte har andre vilkår.

– Men dere, som har fast ansatte, har i det minste styringsrett. Dermed kan dere sørge for at dere alltid har ryttere tilgjengelig, også når det regner og snør?

– Det er riktig. Og det er bra. Men det veier ikke opp for utfordringen vi har i forhold til konkurrentene.

Selv om Foodora nå er blitt en slags – i utgangspunktet ufrivillig – fanebærer for at det vi har blitt vant til å tenke på som norske arbeidsvilkår, kan fungere også i plattformøkonomien, benytter selskapet fortsatt frilansere.

– Hvorfor er ikke alle budene fast ansatt?

– Det er to grunner til det. Den første er at mange ønsker seg en fleksibel ansettelsesform. De vil være løst tilknyttet, av mange ulike årsaker. Og så handler det om konkurransesituasjonen.

Elisabeth Myhre sier hun ikke har et godt svar på spørsmålet om en ideell situasjon ville være at Foodora ikke hadde tariffavtale eller at også Wolt og andre konkurrenter ble tvunget til å inngå en lignende avtale med sine bud.

– Vi ønsker å fortsette med ansatte og gjør det vi kan for å få dagens situasjon til å fungere, sier hun.

– Men om du måtte velge?

– Slik situasjonen er nå, ville det vært greit om begge hadde hatt tariffavtale. Det ville ha gitt konkurranse på like vilkår. Så kunne vi konkurrere om å øke omsetningen og lønnsomheten til våre restaurantpartnere og å være en god arbeidsgiver.

Foodora i Norge tjener fortsatt ikke penger på virksomheten sin. Det bekymrer ikke Myhre. Hun forteller at selskapet er i en vekstfase, der strategien er å vokse, ikke å gå i pluss på kort sikt. Det handler om geografisk vekst og om å utvide satsingen med nye initiativ. Som å frakte varer fra butikk, for eksempel.

– Vi skal bli en integrert del av livet til nordmenn. Og når vi er der, er vi lønnsomme. Også med tariffavtale.

Håvard Sæbø

Det er håpløst og vi gir oss ikke, skrev poeten. Det er litt sånn dagene er for Paul Olai-Olssen og Espen Utne Landgraff. Stemmen til enda en nedbemanningstruet ansatt i et norsk selskap fyller førerhuset. De kan ikke gjøre annet enn å trøste og støtte. Fortelle om den videre prosessen. Si at de håper det løser seg på best mulig vis.

Det er vanskelig å utfordre pengemakta og den politiske utviklingen. Kapital. Men håpløst? #Rosastreiken i fjor viste at det går an. Og var ikke mediedekningen av busstreiken i år mindre «slik rammer streiken DEG!» enn vi har sett de siste årene?

Det er fortsatt så mange bedrifter igjen uten tariffavtale, så mange kamper å kjempe for Landgraff og Olai-Olssen.

– Vi prøver ikke å ødelegge en eneste bedrift. Vi ønsker at folk skal få trygge liv, gjennom trygge jobber. Men om bedriften ikke er i stand til å betale tarifflønn, er den ikke liv laga. Det er leit, men sånn er det, sier Landgraff.

– Det sa vi til Foodora også. Dette er prisen for å være i Norge. Vi håper dere tjener drittmye penger til dere selv og aksjonærene …

Her bryter Landgraff inn i Olai-Olssens ordflom.

– Når Paul sier sånne ting, blir jeg litt .., sier han.

– Ok. Vi håper dere går i pluss, retter Olai-Olssen.

– Men først skal de ansatte organisere seg og ha tariffavtale.