Ebba Wergeland, forsker og spesialist i arbeidsmedisin

I dag kan du ta ut alderspensjon ved 62 års alder hvis du har tjent opp nok pensjon. Uansett hvor lite du har tjent har du rett til en minste pensjonsytelse fra 67 år.

Regjeringen vil heve disse aldersgrensene. Det kan bety at dagens 30-åringer må vente med å ta ut pensjon til de blir 65 år, eller helt til 70 år hvis de har tjent opp for lite. Hvis de går av før 65 år, kan noen få uføretrygd. Resten må klare seg med dagpenger, sosialhjelp eller familieforsorg.

Butikkmedarbeidere slutter i arbeidslivet lenge før akademikere. Høyere pensjonsalder vil gjøre det enda vanskeligere for butikkmedarbeiderne å jobbe lenge nok til å få en anstendig pensjon. At levealderen øker i befolkningen, betyr dessverre ikke at eldre butikkmedarbeidere automatisk får bedre helse og arbeidsvilkår.

Super-eksperter er ofte urealistiske. Modellene deres er forenklinger og dermed forvrengninger av virkeligheten. Derfor bør de ikke få bestemme sosialpolitikken uten demokratisk kontroll og offentlig debatt. Dette overså Stoltenberg og Finansdepartementet da de ville «modernisere» den gamle alderspensjonen.

Ekspertene kom med et innviklet forslag og presenterte det på et uforståelig fagspråk. Pensjonsreformen ble vedtatt nesten uten debatt fordi få syntes de forsto nok til å utfordre ekspertene. I Frankrike gikk folk ut i gatene og demonstrerte mot en liknende reform. De forsto nok til å skjønne hvem som ville tape på den.

Overgangsordninger har dempet de mest negative effektene av den nye alderspensjonen. Svakhetene blir mer merkbare for dem som er født i 1964 og seinere. For dem gjelder reformen fullt ut. Et utvalg har vurdert den nye ordningen og funnet at den dårlige pensjonen til alle som går av tidlig kan svekke oppslutningen i befolkningen - «den sosiale bærekraften» (NOU 2022:7 Et forbedret pensjonssystem).

Derfor foreslår de å heve pensjonsalderen. Hvordan kan det øke oppslutningen? Arbeidsminister Brenna og regjeringen følger Pensjonsutvalgets råd og forklarer det slik:

«Hvis ikke vi gjør dette, vil dagens yrkesaktive kunne ta ut alderspensjon for tidlig og få en urimelig lav pensjon.» (AID Pressemelding 15.12.23). Formålet er altså å gi beskjed til butikkmedarbeideren og alle andre som «velger» tidlig avgang, om at de må «velge» å utsette avgangen for å få tilstrekkelig pensjon.

Økningen av pensjonsalderen skal styres av levealderen, akkurat som reduksjonen av årlig pensjon blir allerede (levealdersjusteringen). Nøkkeltallet skal være det samme: «forventet gjenstående levealder». Det er et tall som ekspertene kanskje syntes hørtes fornuftig ut, og som var lett å bruke i deres modeller og beregninger.

Problemet er bare at tallet for årskullets «forventet gjenstående levealder» ikke forteller noe om hvem og hvor mange som kan «jobbe lenger» - slik de må for å få tilstrekkelig pensjon. Forsto ikke ekspertene det?

At gjennomsnittlig levealder øker, betyr jo ikke at alle får flere arbeidsføre år, slik det iblant blir framstilt. Det kommer an på hvordan helse og arbeidsvilkår er fordelt innafor årskullet.

Noen får flere arbeidsføre år, noen får ingen. Klasseforskjellene består.

Levealdersjusteringen ble lagt inn som en spareordning. Den reduserer gradvis statens bidrag til alderspensjonen og åpner pensjonsmarkedet for privat finans i stedet. Levealdersjustering består i at den årlige pensjonen blir justert ned for hvert nytt årskull, i takt med økningen i «forventet gjenstående levealder». Du må jobbe litt lenger enn de fra årskullet foran for å få det samme.

Pensjonsutvalget mener at økte aldersgrenser er en forutsetning for at folk skal kunne oppveie virkningen av «levealdersjusteringen» (NOU 2022:7, s.188). Men høyere pensjonsalder styrt av samme nøkkeltall (forventet gjenstående levealder), vil bare forsterke denne usosiale ordningen: De som har best helse og arbeidsforhold kan uten problem jobbe litt lenger og oppveie nedjusteringen. De som ikke kan det, får dårlig pensjon hvis de går av tidlig, og mindre pensjon enn kullet foran ved samme avgangsalder

Ekspertene som la inn levealdersjusteringen, bygde på urealistiske forutsetninger om arbeidslivsreformer: «Tanken er at den enkelte skal kunne kompensere for delingstallet [levealdersjusteringen] ved å stå lenger i arbeid. Dette forutsetter at forholdene legges til rette, og at arbeidsgiverne etterspør og tar vare på de eldre arbeidstakerne.» (St.meld.nr.12 2004-2005, s.103). Arbeidslivsreformene kom aldri.

I 2022 kommenterte Bjørn Halvorsen hvordan det er gått. Han var ekspedisjonssjef i Sosialdepartementet og sekretariatsleder for Pensjonskommisjonen som fastla hovedtrekkene i reformen. Han skriver at dagens pensjonssystem «favoriserer folk med lang forventet levealder og gode og lange arbeidsliv.» og fortsetter: «Pensjonsutvalgets forslag om stigende aldergrenser i pensjonssystemet forsterker dette problemet». (Samfunn og økonomi 2/2022).

Løsningen hans er dessverre like langt unna som i 2004: «For at sysselsettingen blant eldre skal øke over lengre tid, må virksomhetene samtidig etterspørre og beholde eldre arbeidstakere.»

Hvis alle må jobbe lenger, er det viktig at ingen blir hengende etter. Pensjonsutvalget konkluderte fornøyd med at yrkesdeltakelsen etter pensjonsreformen var «uavhengig av tidligere inntekt, utdanning, yrke og helse» (NOU 2022:7, s.296).  Men det stemte ikke. Yrkesdeltakelsen var avhengig av disse faktorene, men på en annen måte enn de forventet. Derfor overså de det. Den økte mest blant dem som hadde dårlig helse eller lite utdanning (NOU 2022:7, s.295-6).

Et medlem av Pensjonsutvalget innså «[…]at det faktisk i noen grad er blant mindre privilegerte grupper – altså grupper med lav lønn, lav utdanning, lav forventet levealder, ja til og med blant grupper med dårlig helse – at økningen i pensjoneringsalderen og yrkesdeltakelsen har vært størst». (Axel West Pedersen i Klassekampen 12.09. 2022.) Men han så det som en god nyhet som bare bekreftet at økningen i yrkesaktiviteten favnet bredt.

Jeg tror heller det bekrefter at det er disse gruppene som blir hardest rammet av arbeidslinjas brutale metode: å straffe tidlig avgang med dårlig pensjon. Både forskning og erfaring viser at nettopp disse kan ha stor helsegevinst av å gå av i tide. Men med den nye alderspensjonen har de ikke råd til det.

I stedet øker de yrkesdeltakelsen på bekostning av helsa. Høyere pensjonsalder vil bare presse dem hardere. Ifølge arbeidsministeren er jo formålet å hindre folk i å «ta ut alderspensjon for tidlig og få en urimelig lav pensjon».

LO har godtatt økt pensjonsalder hvis de bare får en sliterordning. Men hvem vil bli godkjent som sliter og funnet verdig til å bli skjermet mot fattigdom?

I et intervju om pensjon sier to NTL-medlemmer i trettiårsalderen at de trolig må jobbe til de blir 72 år på grunn av levealdersjusteringen. Men de har mer lyst til å gå av med pensjon mens de fortsatt har overskudd til å ha et aktivt liv (NTL-Magasinet 29.11.2023).

Skal sliterordningen gjelde for slike som dem, eller må du ha brukt opp all «restarbeidsevnen» i arbeidslivet for å bli godkjent som sliter?

Diskusjonen er allerede i gang. Den splitter dem som egentlig burde stå sammen bak kravet om en rettferdig alderspensjon - uten levealdersjustering og høyere pensjonsalder som straffer dem med dårlig helse eller belastende arbeidsvilkår.