Trygve Svensson

Leder i tankesmien Agenda

«Dyster måling», leser jeg på E24.

«Arbeiderpartiet faller et halvt prosentpoeng til 31,4 prosent».

Det høres kanskje ikke så ille ut hvis du er sosialdemokrat. Men det er fordi saken er fra 2016.

Den dukket opp da jeg googlet litt rundt etter meningsmålinger i forbindelse med den oppsiktsvekkende målingen til FriFagbevegelse i forrige uke, hvor Høyre falt kraftig og er blitt jevnstore med Frp, og Arbeiderpartiet med minst mulig margin igjen er største parti.

I en annen sak, også fra 2016, står det: «Arbeiderpartiet får 37,8 prosent og Senterpartiet 6,8 prosent, noe som fører til at de rødgrønne får flertall, til tross for at SV kommer under sperregrensa».

Høyre, som gikk på et kraftig fall også det året, sendte ut nestleder Bent Høie, som svarte:

«Dette er ikke godt nok, men et godt utgangspunkt for valgkampen. Det har vært en turbulent høst».

Ingen trodde Høyre hadde en sjans i valget.

Å spå om politikkens fremtid, er å bli gjort til skamme. Den eneste regelen er: Ting skjer som snur opp ned på alt du trodde. Slik var det med samfunnslivet før pandemien stengte verden. Slik var det med økonomien før invasjonskrigen mot Ukraina skapte dyrtid og sikkerhetspolitisk fimbulvinter.

På samme måte kan det være med partier. Hadde du i 2016 spurt norske kommentatorer om den sannsynlige vinneren av valget 2017, ville de fleste pekt på at Arbeiderpartiet hadde nesten 40 prosent på målingene. Som kjent gikk det ikke slik.

Et flertall i befolkningen stemte riktignok for et skifte. Men mandatsluket fra de 165.000 som stemte Rødt og MDG, uten at noen av partiene kom over sperregrensen, hadde stor effekt. KrF og Venstre karret seg så vidt over. Dermed kunne Erna Solberg fortsette fire år med makten, dog med et varig skadet KrF som resultat, etter veivalg-krisen i 2018.

Nå kan Høyre være i ferd med å gjøre samme tabben som Arbeiderpartiet gjorde i opptakten til 2017-valget. Mange har lenge sett på dem som soleklar favoritt til å ta over makten. Men målingen i forrige uke, kan være et tegn på at historien er i ferd med å gjenta seg.

En lærdom mange i Ap trekker fram om den siste tiden før 2017-valget, var at de var et parti som ble mer utydelige. Det var kanskje ikke rart. Meningsmålingene var på 40-tallet, mens landet hadde en upopulær regjering som sleit med interne drakamper og en urolig økonomisk situasjon etter oljeprisfallet.

Opposisjonen den gangen kunne lene seg tilbake. Helt til to ting skjedde:

For det første snudde norsk økonomi seg fra dårlig til bra. Høyre-regjeringen, som først hadde fått skylda for nedturen, kunne nå sole seg i glansen av oppturen.

For det andre begynte folk å åpne øynene for at et valg sto på trappene, og stilte spørsmålet de stort sett alltid gjør: Hva vil egentlig partiene? Hvor vil de ta oss?

Da ble sentrum-venstre-opposisjonen straffet.

Flere som følger norsk politikk har den siste tida pekt på at mellom Frps nye vekst, og Arbeiderpartiets konsistente, om trauste budskap om folks privatøkonomi og satsing på trygghet, forsvar og kamp mot gjengkriminalitet, er Høyre i ferd med å forsvinne.

«Hvor blir det av Høyre?» spurte Frithjof Jacobsen nylig, i Dagens Næringsliv.

Han beskriver en situasjon hvor Arbeiderpartiet sakte vokser, og hvor Frp er blitt den største stemmetyven fra Høyre.

«Høyre sliter med den nye situasjonen», skriver han.

«Lenge kunne team Erna sitte stille. Det holdt å være et alternativ. Nå er ikke dette så enkelt lenger. Støres fornyede Ap er mer normalt, og Frp et tydeligere alternativ på høyresiden».

Mens jeg skriver dette dukker det opp pop up-varsel om at kronen styrker seg kraftig i forhold til dollar og euro for første gang på lenge. Det er forsiktig lysning i de økonomiske utsiktene.

Regjeringen og Jonas Gahr Støre har stått fast på et budskap om trygg økonomisk styring, og at folk på sikt skal få bedre råd. Det har ikke alltid vært populært. Kanskje vil det betale seg i lengden.

Hvis Frp og Høyre i større grad ses på som jevnstore maktfaktorer, betyr det også en fundamentalt forandret dynamikk på blå side.

For den mer sentrumsorienterte fløyen av KrF er Simen Velle og Tor Mikkel Waras laissez faire-liberalisme med spritsalg på bensinstasjonen og søndagsåpne kjøpesentre omtrent like attraktivt som brunsneglene som nå kryper inn i norske hager.

Et mer selvsikkert Frp vil stadig gjenta at det største partiet på høyresiden skal ha statsministeren, slik vi har sett mange eksempler på denne våren. For urban-Venstre er tanken på å sette inn Israel-vennen Sylvi Listhaug som statsminister omtrent like attraktivt som en overfermentert kombucha.

Jobben med å sy sammen et borgerlig samarbeid blir ekstra vanskelig fordi tilliten til Erna Solberg synes varig svekket, etter de alvorlige bruddene på habilitetsbrudd i forbindelse med ektemannens flere tusen aksjehandler fra statsministerboligen. Stortingets kontrollkomité, også høyresidens partier, var enstemmige i å gi henne sterkest mulige kritikk.

Særlig i debattene mot nestlederne Brenna og Vestre, har Høyre kanskje mer grunn til å være stresset en man skulle tro, sa NRK-kommentator Tone Sofie Aglen på politisk kvarter før helgen. «Det verste som kan skje, er at de begynner å tvile på sin egen partileder og sitt eget valg om å fortsette med Erna Solberg».

Det er kanskje også på tide de tar et oppgjør med valget om å sitte stille i båten.