Anne-Grethe Krogh

1930-årene var en tid hvor arbeidere sto med lua i hånden overfor arbeidsgivere med helt andre maktressurser. Arbeiderne kune bli utnyttet uten risiko for konsekvenser.

Det er bare fem år siden brudd på arbeidsmiljøloven ble sett på som en forseelse. Nå er det påkrevende å kriminalisere lønnstyveri. Dette er et innarbeidet juridisk begrep internasjonalt. I tillegg til Australia har 12 delstater i USA nå inkludert lønnstyveri i sine straffelover.

Forskning viser at det er de med lavest lønn som oftest blir ofre for lønnstyveri. I USA alene er det anslått at arbeidsgivernes lønnstyverier beløper seg til 50 milliarder dollar – årlig. Noen lønnstyverier er svært systematiske, for eksempel ved å rigge det elektroniske lønnssystemet slik at det konsekvent trekker 15 prosent av rettmessig og lovpålagt lønn.

Dersom arbeidsgiver ikke betaler allmenngjort lønn, ikke betaler inn obligatorisk eller avtalefestet pensjon, ikke sørger for lovpålagt yrkesskadeforsikring, maskerer ansatte som «selvstendige oppdragstakere» eller ikke betaler overtid og ferielønn – da er det lønnstyveri. Tyveri hører som kjent hjemme i straffeloven.

Noen får aldri nok, og grådighet er ikke lenger skambelagt. De som ensidig er opptatt av profitt og kortsiktighet synes gjerne at det er OK å stjele fra sine ansatte. Å betale under allmenngjort lønn, ikke betale overtid for lange dager eller ferielønn, er en mye brukt forretningside.

For en arbeidsgiver med 50 ansatte kan lønnstyveri bety 7-8 millioner kroner ekstra i lomma gjennom et år. En ansatt som stjeler fra sin arbeidsgiver risikerer bøter og fengsel i inntil 6 år. Lønnstyven risikerer ingenting. Den regjeringen vi nå har betrakter lønnstyveri som en privatsak, som ofrene selv må ta til domstolen.

Arbeidskontrakter betraktes som et sivilrettslig spørsmål, dermed er også utnyttelse av arbeidsfolk nå blitt privatisert. Lønnstyveri mot sårbare arbeidstakere er blitt noe vi ikke skal blande oss så mye bort i. Hvorfor så få arbeidstakerofre er å finne i rettsapparatet i møte med arbeidsgivere med langt større makt og ressurser, settes det få spørsmålstegn ved. Det at grov utnyttelse og lønnstyveri er et samfunnsproblem, må nå for alvor omgjøres fra festtale til handling.

Nylig henla politiet i Oslo saken mot Fagarbeideren AS. Fagarbeideren AS bedrev lønnstyveri og behandlet arbeidstakerne på en måte som likner moderne slaveri. Arbeidsgiveren, allerede fradømt retten til å drive næringsvirksomhet resten av sitt liv, valgte konkurs framfor å stå til ansvar for egen kriminalitet.

Politiet begrunnet denne henleggelsen med manglende kapasitet. Henleggelse av arbeidsmarkedskriminalitet er dessverre normalt i politiet. Fagbladet presenterte i juni 2018 en gjennomgang av politidistriktenes henleggelser av arbeidsmiljøsaker. Konklusjonen var at mellom 50 og 80 prosent av disse sakene ble henlagt.

I mange år på rad har Riksadvokaten bedt politiet om å prioritere bekjempelse av arbeidsmarkedskriminalitet. Mye tyder på at Oslo politidistrikt ikke har tatt dette på alvor. Oslo statsadvokatembeter sin rapport fra tilsynet med Oslo politidistrikt og deres arbeid med økonomisk kriminalitet/arbeidsmarkedskriminalitet, datert 4.juni 2018, sier noe annet.

I denne tilsynsrapporten bemerker statsadvokatene blant annet at «Seksjonen har ikke framlagt noen oversikt over antall saker innen dette kriminalitetsområdet. Vi fikk forklart at dette skyldtes at man ikke har registrert disse sakene på noen måte som gjør at man kan trekke ut noen slik oversikt. Det skal bemerkes at dette nok svekker politidistriktets mulighet til effektiv styring med kriminalitetsområdet».

Konklusjonen i rapporten var at «organiseringen av innsatsen mot arbeidslivskriminalitet og tilgrensende saksfelt er ikke optimal, verken når det gjelder koordinering av saker eller fordeling av ansvar for etterforsking mellom enheter og seksjoner i politidistriktet» (side 24).

Det viktigste verktøyet for å få bukt med klassejustis, er å få på plass en avskrekkende håndtering fra politi og domstoler. Til det trengs det både kompetanse og kapasitet. Det er en lang vei å gå. Alle må sees og høres, både de som trenger å bli sett og de som iherdig forsøker å skjule seg.