Ebba Wergeland, forsker og spesialist i arbeidsmedisin

Den gamle alderspensjonen i folketrygden hadde som formål å gi økonomisk trygghet i alderdommen og minske forskjellene mellom dem som fikk mest og dem som fikk minst.

Du fikk det samme om du sto i jobb til 67 år eller måtte slutte med uføretrygd eller førtidspensjon noen år tidligere. Vi syntes det var greitt. Behovene var jo de samme.

Noen fant ut at dette ble for dyrt for staten og ulønnsomt for bankene. Derfor foreslo de en ny alderspensjon. Nå skulle det lønne seg å jobbe.

Den nye pensjonen belønner dem som har god helse og greie arbeidsforhold, og kan stå i arbeid lenger enn til 67 år. SSB forteller oss hvem dette gjelder: akademikere, politikere, ledere.

De som har helseproblemer eller krevende jobber og må slutte før de blir 67 år, blir straffet med dårlig pensjon. SSB vet hvem det er også, for eksempel industriarbeidere, butikkmedarbeidere, pleie- og omsorgsarbeidere og reinholdere.

Etter at den nye pensjonen ble innført i 2011, har noen av disse prøvd å jobbe lenger for å unngå en pensjon under fattigdomsgrensa.

De som har økt yrkesaktiviteten mest, er de med dårlig helse, lite utdanning eller yrker med lav forventet levealder. De har antakelig ikke råd til å gå av tidlig, selv om de burde.

Det er merkelig at Stortinget synes de har råd til dagens alderspensjon som øker forskjellene, men ikke til den gamle pensjonen som gjorde forskjellene mindre.

Det er også merkelig at pensjonen skal bli mer «sosialt bærekraftig» av å heve aldersgrensene og skape enda større forskjeller.

Har noen spurt butikkmedarbeiderne og industriarbeiderne til råds?

Mye delt: Pensjonen endres: Ti spørsmål og svar