Anette Malèn Barreng

Økonomiansvarlig Stiftelsen Renåvangen

Helse Sør-Øst (HSØ) har nok en gang vist at de ikke evner å gjennomføre en anbudsprosess uten rot, feil og alvorlige konsekvenser.

Nå har de blitt felt i retten for ulovlig avlysning av konkurransen, det er kommet fram tre interne varsler fra egne ansatte, og institusjoner står i fare for å måtte stenge.

Vi snakker om rusavhengige som mister plassen sin i behandling. Vi snakker om mennesker som dør mens HSØ flytter på papirer og gjemmer seg bak byråkrati.

Hvor lenge skal dette få fortsette før noen tar ansvar?

Felt i retten – men hva nå?

24. februar slo Østre Innlandet tingrett fast at HSØ ulovlig avlyste konkurransen for fire delytelser, og at begrunnelsen deres ikke hadde juridisk grunnlag.

Retten påla HSØ å opprettholde anbudet og nektet dem å lyse ut en ny konkurranse uten samtidig å inngå kontrakt med Mestringshusene.

I tillegg ble HSØ dømt til å betale over 1,6 millioner kroner i sakskostnader til Blå Kors og Mestringshusene.

Feilene er mange – og alvorlige:

• HSØ hevdet at rusfeltet var representert i behovsvurderingen, men den eneste som deltok var en lege som jobber med å forskrive substitusjonsmedisiner til rusavhengige, ikke en person med brukererfaring fra behandling. En brukerrepresentant skal tale pasientenes sak, men i stedet var det en fagperson fra et bestemt behandlingssystem som representerte brukernes perspektiv.

• De måtte trekke tilbake anbudet etter en dom i Oslo tingrett.

• De innrømmet selv saksbehandlingsfeil og brudd på konkurransereglene, men lot likevel prosessen fortsette.

• De avlyste konkurransen 12. desember, etter først å ha bestemt gjenåpning 6. november – og skapte enda mer usikkerhet.

• Rettsprosessen avslørte at HSØ ikke hadde saklig grunn til å avlyse konkurransen.

• Dette er ikke en bagatell. Dette er ikke små feil. Dette er konsekvent svikt i forvaltningen av livsviktige helsetjenester.

Når egne ansatte ser seg nødt til å varsle om anbudsprosessen, burde det ringe kraftige varsellamper.

Det finnes minst tre interne varsler knyttet til denne prosessen. Disse retter seg både mot selve prosedyrene og personer i ledelsen.

Så hvor er oppfølgingen? Hva gjør regjeringen for å sikre at disse varslene blir tatt på alvor?

Når ansatte i HSØ selv varsler om feil, når retten slår fast at HSØ har brutt regelverket, og når institusjoner står i fare for å legge ned – hvordan kan dette skje uten konsekvenser?

Hvor mange liv må gå tapt?

Dette handler ikke bare om økonomi, dette handler om liv.

Denne anbudsprosessen har vært en farse fra start. Frister og kriterier har blitt endret underveis. Behandlingsplasser er lagt ned.

Pasienter som har vært i trygg behandling har blitt sendt ut i det blå. Og noen av dem har mistet livet.

HSØ sitt rot koster menneskeliv. Hvor mange flere skal dø før noen setter en stopper for dette?

Det er ikke bare anbudsprosessen som er kritikkverdig, det økonomiske presset HSØ legger på ideelle aktører er i ferd med å knekke institusjonene som fortsatt holder seg flytende.

Døgnprisen har stått stille i 13 år, med kun små justeringer gjennom deflatorøkning, til tross for at lønns-, pensjons-, mat- og strømkostnader har økt betydelig.

I 2023 var gjennomsnittlig døgnpris for private avtaleparter i HSØ på 4.750 kr, ifølge tall fra SAMDATA.

Til tross for at flere institusjoner ligger langt under denne snittprisen, avviste HSØ nylig et forslag om en økning på 250 kr per døgn. HSØ mente at kun en deflatorjustering var nødvendig – selv om dette ikke på langt nær dekker de reelle kostnadsøkningene.

HSØ forventer at institusjonene har ansatte med riktig utdanning, men vil ikke betale det det faktisk koster. En sykepleier med tilleggsutdanning koster betydelig mer i året, det samme gjelder sosionomer og barnevernspedagoger.

Når lønnskostnadene øker, men HSØ nekter å justere døgnprisen, må institusjonene kutte i andre utgifter, og pasientene er de som taper.

HSØ forventer at de ideelle skal levere kvalitet, men vil ikke betale hva kvalitet faktisk koster. Er dette en bevisst strategi for å kvitte seg med ideelle aktører?

Økonomi trumfer faglighet

Når økonomien presses, tvinges også institusjoner til å tilpasse seg hva som gir mest sjanse for avtale – selv om dette går på bekostning av kvaliteten i behandlingen.

Noen behandlingssteder har trukket søknaden sin for langtidsbehandling og heller søkt på korttidsbehandling, fordi de ser at det er større sjanse for å få avtale på det.

HSØs praksis ser ut til å styre behandlingsinstitusjonene mer etter økonomi enn etter hva som faktisk gir best behandling for pasientene.

Vi vet at langtidsbehandling er det som fungerer, men HSØs anbudsordning tvinger institusjoner til å tenke strategi framfor faglighet.

Pasientene taper – igjen.

Regjeringen kan ikke lenger sitte stille – vi krever svar

• Hvordan kan regjeringen fortsatt ha tillit til HSØs anbudsprosesser, når de har blitt felt i retten?

• Hva gjør regjeringen for å sikre at slike anbudsprosesser faktisk følger anskaffelsesregelverket og ikke må omgjøres gang på gang?

• Vil regjeringen ta grep for å sikre at rusbehandling ikke lenger blir utsatt for denne typen uforutsigbare og feilaktige anbudsprosesser?

• Er regjeringen kjent med at de ideelle aktørene i rusfeltet strupes økonomisk over tid? Hva vil de gjøre for å sikre at rusfeltet ikke tømmes for ideelle aktører?

• Vil regjeringen vurdere å endre finansieringsmodellen, slik at institusjonene ikke tvinges til å spekulere i hva som gir mest økonomisk uttelling, framfor hva som gir best behandling for pasientene?

Rusomsorgen kan ikke overlates til anbudsrot og økonomisk kutt – vi trenger en ny løsning.

Er det ikke på tide å avskaffe anbudsordningen for rusbehandling og heller inngå langsiktige avtaler for å ivareta pasientene og beholde fagkompetansen over tid?

Mennesker dør fordi systemet svikter. Hvor lenge skal dette få fortsette før noen tar ansvar?