Trygve Svensson, leder i tankesmien Agenda

Hvor mye av velferden bør privatiseres?

Det spørsmålet ser ut til å bli et av de viktigste i høstens kommunevalg.

En ny spørreundersøkelse, gjennomført av oss i Tankesmien Agenda, viser et tydelig bilde som bør være til ettertanke: Det er svært få som ønsker økt privatisering av velferd, på tvers av velferdsområder. For eksempel er det bare 15 prosent som ønsker økt innslag av privat kommersiell barnevernsdrift og 18 prosent som ønsker flere privatskoler.

På alle velferdsområder er det også flere som ønsker å redusere andelen private kommersielle enn som ønsker å beholde det som i dag. Særlig er skepsisen mot privatisering stor blant de som har dårligere råd.

Dette er interessant politisk av to grunner. For det første er det den viktigste saken for årets lokalvalg, siden dette i stor grad er et spørsmål som avgjøres av lokalpolitikerne våre. For det andre, og mer for oss som er opptatt av det politiske spillet, er det interessant at Høyre – som i lang tid er blitt anklaget for «å sitte stille i båten» mens de cruiser på gode målinger – er så ideologiske og klare i denne saken.

I et oppslag i Nettavisen går Høyres toppkandidater i storbyene sammen om å garantere for privatisering av barnevern, barnehage og eldreomsorg. Eirik Lae Solberg i Oslo Høyre kaller det «en viktig kampsak». Han vil legge sykehjemmene ut på anbud og vil at mer av barnehagene skal være private.

Det blir spennende å se hvordan velgerne møter dette. For hvorfor er motstanden mot økt privatisering så stor?

Jeg tror svaret er sammensatt, men det følgende kan være noen sannsynlige svar.

Folk er bekymret for økende forskjeller: Over tid har forskjellene mellom fattig og rik i Norge økt ganske mye. Hvis vi ikke gjør mye for å holde forskjellene nede, er vi på vei til forskjellssamfunn som ligner mer på Frankrike og Italia enn det Norge var for et par tiår siden. Sterke felles velferdstjenester er noe av det aller viktigste politikken kan bidra med.

Ser vi på tidligere undersøkelser fra forskningsstiftelsen Fafo, er konsekvensen av konkurranseutsetting av tjenester som pleie og omsorg og barnevern, først og fremst økt ulikhet. Fra Sverige kjenner mange godt til hvordan det privatiserte skolesystemet der bryter ned fellesskapet, og fra USA har privatiseringen gjort at helsevesenet både er dyrt, dårlig og en forskjellsmaskin. Det er grunnen til at Joe Biden tok et så kraftig oppgjør med det i sin siste State of the Union-tale.

Folk er bekymret for økende innslag av private kommersielle: En annen grunn til at skepsisen er betydelig, tror jeg handler om det samme som Velferdstjenesteutvalget har fastslått: at mer og mer av den private velferden tilbys av store kommersielle selskaper, heller enn non-profit ideelle virksomheter.

Det rokker ved rettferdighetssansen til mange når barnehagegründere ender opp med offentlig finansierte milliardformuer.

Ekteparet Sundby, som tok med seg barnehagemilliardene til Sveits, er kanskje det mest synlige eksempelet fra mediene det siste året. Ser vi på tall fra Fafo fra i fjor, ser vi at noen flere er positive til å slippe til ideelle enn private generelt. Det handler om hvor pengene havner. Det er stor forskjell på Sveits og en ideell stiftelse.

Færre enn før tror på fordeler ved privat drift: Da Norsk monitor-undersøkelsen la fram nye tall om privatisering i 2020, sa John Spilling, prosjektansvarlig for Norsk monitor, at «ved siden av endring i gudstro er dette kanskje den største megatrenden vi kan spore i nordmenns holdninger de siste 20 årene». Bare smak på den uttalelsen. Den største megatrenden ved siden av religion!

Norsk monitors tall viste at andelen som mente mange oppgaver ville blitt bedre og billigere løst hvis de ble privatisert, hadde gått ned fra 70 til 40 prosent. Det er en drastisk endring. Hvis private aktører ikke kan bidra med lavere pris eller høyere kvalitet, blir et relativt sett viktigere trekk ved bytte av eier en annen: at selskapene ofte sparer penger på å kutte i de ansattes lønn og pensjon, og at de pengene heller tilføres selskapets bunnlinje.

I de fleste norske kommuner er det i dag rødgrønt styre, med ordfører fra enten Arbeiderpartiet eller Senterpartiet. Hva betyr et skifte til høyre på velferdsområdet? Jo, en temmelig massiv privatisering som svært få ønsker. Det er et politisk paradoks.

Så, i en tid hvor mange anklager Høyre for å være bevisst ulne og utydelig i sin politiske kommunikasjon, er privatisering et spørsmål hvor partiet ser ut til å ha prioritert ned hva som er strategisk smart. Heller har man latt det høyreideologiske ståstedet få skinne, rakt og rent, og attpåtil i et spørsmål som hvor et stort flertall mener det motsatte.

Det skal partiet ha honnør for. Det gjør den politiske debatten ryddigere og betyr at vi går mot en interessant høst, hvor reelle forskjeller i velferdspolitikken står på valg.