Ina Cabanillas Hansen

Forfatter, foredragsholder og HR-rådgiver

Jeg trodde jeg gjorde alt riktig. Studerte hardt. Fikk gode karakterer. Leverte oppgaver i tide, tok ansvar i frivillige verv, jobbet ved siden av studiene. Likevel endte jeg i et arbeidsmarked som føles mer som en mur enn en dør.

Det siste året sendte jeg søknader til jeg mistet tellingen. Flere intervjuer, ofte lange prosesser, og så … stillhet. Ghosting.

Det er overraskende hvor smålig og umenneskelig det kjennes når noen som har møtt deg, sett deg, lar være å svare.

På et tidspunkt vurderte jeg Nav. Ikke fordi jeg ønsket å gi opp. Tvert imot. Det jeg faktisk ville gi opp var det systemet som fikk meg til å tvile på meg selv.

Føles som et «tall» i et system

Jeg og mange jeg kjenner som forsøker å komme seg inn på arbeidsmarkedet har dessverre opplevd at mange arbeidsgivere er nedverdigende og respektløse. Som jobbsøker blir man behandlet som et «tall» i et system som lett kan erstattes.

En av disse opplevelsene sitter fortsatt i kroppen. Jeg kom helt til tilbudsfasen i en prosess. Lønn var ikke avklart, men jeg var i praksis «inne». Så kom spørsmål om førerkort. Det hadde aldri stått i utlysningen.

Jeg svarte ærlig: Jeg har ikke lappen, men kan ta den, hvis de dekker kostnaden.

Dagen etter ble jeg ringt opp av lederen og skjelt ut for ikke å ha skaffet prisoverslag for kjøretimer. Jeg ville ikke ha jobben nok, mente hun. Selv etter fire uker med intervjuer, caser og samtaler. Tilbudet forsvant.

Kjæresten min hørte kjeftingen fra et annet rom. Det var så unødvendig, og er et av mange eksempler på nedverdigende oppførsel fra arbeidsgivere.

Jeg vet jeg ikke er alene. Vennene mine opplever det samme: Manglende svar. Lite opplæring når man først får jobb.

En holdning om at nyansatte skal være «plug and play» fra dag én. Opplæring blir en sjekkliste, ikke en startpakke for å lykkes. Du får et «velkommen», men ikke verktøyene. Da blir feilene flere, konfliktene flere, og mennesker brent ut før de får begynt.

Man føles som bare et «tall» som må følge ordre, og føler man lett kan erstattes av noen andre.

Feilaktig bilde om min generasjon

Jeg tror også at en av grunnene til at jeg og andre på min alder opplever så mye dumt med arbeidslivet er at arbeidsgivere rett og slett er blitt indoktrinert.

I samfunnsdebatten, mediene og kulturen henger det over oss en historie om «Generasjon Z» som late, kravstore og skjøre. Det bildet selger i media. Men det stemmer dårlig med realiteten jeg opplever.

Det handler ikke om at vi ikke vil jobbe. Utfordringen er at min generasjon har gått gjennom et skolesystem som overhodet ikke henger sammen med arbeidslivet.

Teorien i skolen gjør oss ikke klare for arbeidslivet. Skolen lærer deg å bli akademiker, vil jeg mene.

Hvor i huleste får man erfaringen?

En annen utfordring jeg har møtt på som jobbsøker er paradokset med at man må ha erfaring, selv i nybegynnerstillinger.

Praksisplasser og internships kunne vært svaret, men i dag favoriserer de ofte dem som har råd til å jobbe gratis. De som har foreldre som kan betale husleia mens de «samler erfaring».

For oss andre er valget brutalt: Enten mister du inntekt for å få praksis, eller så blir du straffet for å ikke ha den praksisen senere.

Det er både urettferdig og ineffektivt. Jeg mener praksisarbeid skal lønnes. Punktum. Gjerne lavere enn en ferdig utdannet stilling, men lønnes. Da åpner vi døren for flere enn de mest privilegerte.

Har laget en svarteliste over arbeidsplasser

De negative opplevelsene med arbeidslivet har fått meg til å innse at noe må gjøres. Det hjelper ikke med leserinnlegg og appeller. Boikott er kanskje svaret.

Flere venner og jeg har nemlig begynt å føre en oversikt over arbeidsgivere som ikke svarer, i tillegg til å bruke tjenester som jobbi.no. Ikke for å henge ut selskap, men for å beskytte energien til unge søkere.

Søknader koster nemlig tid og håp. Å bli ignorert og ikke få svar i søknadsprosesser er vondt. Så det er på tide at vi sier ifra.

Noe løsnet seg til slutt. Etter hundrevis av søknader har jeg endelig fått jobb hos en arbeidsgiver som jeg er fornøyd med. Det tok sin tid, og alle avslagene før nappet sier litt om arbeidsmarkedet i dag.

Jeg skriver dette fordi jeg vet at mange kjenner seg igjen. Vi er ikke et problem som skal «håndteres».

Vi er nye kolleger som trenger en reell inngang. Hvis arbeidsgivere vil ha folk som leverer, må startstreken være menneskelig: svar på søknader, tydelige krav i utlysninger, lønnede praksiser og opplæring som faktisk lærer bort.

For min del var det nesten Nav. Det ble en jobb. Mellom de to punktene ligger et år med tvil. Jeg håper ingen andre må stå i den støyen alene.

Jeg har skrevet en bok fordi dette ikke bare er min historie. Den handler om gapet mellom utdanning og arbeidsliv, om fordommene vi møter, og om løsninger som faktisk virker.

Hvis du har kjent på den samme veggen, tror jeg du vil finne både gjenkjennelse og håp der.