Mímir Kristjánsson, lokalpolitiker

Jeg må innrømme at av og til kjenner jeg bare ikke igjen landet mitt.

Borte er de trauste Brofoss-typene i statsadministrasjonen. I stedet er våre økonomiske strateger blitt hedgefondmilliardærer som plasserer pengene sine på Cayman Islands og tar arbeidsministeren med på privatkonsert med Sting.

Borte er veiarbeiderne, elektrikerne, sagbruksarbeidere og bygningsarbeiderne. Det eneste huset våre regjeringsmedlemmer bygger nå om dagen er First House.

Borte er gamle venner som NSB og Statoil. I stedet har vi fått nye «venner» som Vy, Go Ahead og Equinor.

Borte er Finnmark, Troms, Sogn og Fjordane, Hordaland, Buskerud, Akershus og Østfold. I stedet har vi fått nye bekjentskaper som Vestland og Viken.

Borte er Gerhardsen-tanken om at ingen skal få kake før alle har fått brød. Aldri er det solgt flottere kaker. i Norge. Og likevel vokser stadig flere barn opp i fattigdom.

Var det dette vi ville, liksom? Var dette egentlig noe flertallet ba om? At forskjellene bare skal øke og øke? At den voldsomme rikdommen vi har skapt ikke skal deles av alle, men forbeholdes noen få? At NSB skulle bli Vy og Finnmark skulle bli lagt ned? Jeg kan aldri huske at noe parti gikk til valg på det.

Vi har vært så stolte over alt vi har bygget opp. Ikke først og fremst over rikdommen, men over likheten og solidariteten. Over at nordmenn ikke slår blikket ned i møte med sjefen. Over at landet vårt ble bygget av vanlige folk med træler i hendene, og ikke diktert ovenfra av embetsmenn og milliardærer.

Nå bygges dette ned, bit for bit, foran øynene våre. Det er på tide å våkne. Vi trenger et vendepunkt.

Innlegget ble først publisert på Mímir Kristjánssons Facebookside

• Les også: «Mamma pynter seg for legen fordi hun tror hun får bedre hjelp», skriver Mímir Kristjánsson

• Les også: «– Da blir det 610 kroner, sa frisøren. Det fikk meg til å tenke», skriver Hans Olav Lahlum