Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Det var en spesiell stemning i lokalet da årets lønnsoppgjør startet med det tradisjonelle håndtrykket. Jørn Eggum overleverte mandag formiddag Fellesforbundets krav, og Knut Sunde kom med ditto motkrav på vegne av arbeidsgiverne i Norsk Industri.

Eggum og Sunde møttes på nøytral grunn på Thon Hotell Opera. Fellesforbundets mannsterke delegasjon (15 menn og to kvinner) satt benket på den ene siden av bordet og ventet på motparten.

Eggum virket litt rastløs, men benektet at han var nervøs. «Jeg er utålmodig etter å komme i gang», sa han til meg. Og like før klokken ti kom Norsk Industris, nesten like mannsterke, flokk inn døra. Lønnskampen var formelt i gang.

Lønnsoppgjør er en langtekkelig greie. På utenforstående kan det virke som et spill, der fagbevegelsens og arbeidsgivernes frontfigurer driver skyggeboksing på kammerset.

Haler ut tiden for å bevise overfor omverdenen at de har kjempet hardt for sine interesser. Ideelt sett kunne forhandlingene har vært unnagjort med en hard natts dragkamp. Men så enkelt er det ikke.

Lønnsoppgjøret følger et rituelt og tradisjonsfylt opplegg. Denne gangen er det et forbundsvist oppgjør. Fellesforbundet og Norsk Industri går i front og forhandler først, derav navnet frontfaget. Rammen i industrioppgjøret skal så i neste omgang sette normen for de påfølgende tariffoppgjørene i både privat og offentlig sektor.

Fellesforbundets Jørn Eggum har LO-familien i ryggen. Hovedkravet er økt kjøpekraft. Det innebærer at lønningene må stige mer enn prisene. Etter flere år med reallønnsnedgang er økt kjøpekraft et rimelig krav.

Det er eksakte kravet fra Eggum & co er fortsatt en godt bevart hemmelighet. Det eneste holdepunktet vi har, er ekspertenes kvalifiserte beregning av årets prisstigning i år. Anslaget er 4,1 prosent. Alt over 4,1 prosent i lønnstillegg vil dermed gi økt kjøpekraft.

Startpunktet for lønnsoppgjøret velges med omhu og tar utgangspunkt i påskens plassering. Opplegget er å forhandle denne uka. Torsdag får vi ventelig brudd i forhandlingene. Etter påske blir så det opp til riksmekler Mats W. Ruland å få partene til å bli enige. Alternativet er at det bryter ut streik første helgen i april. Tradisjonen tro vil det sikkert bli meklet på overtid også denne gangen.

Jørn Eggum har gode kort på hånda i år. Industrien går gjennomgående så det suser. Statistikken forteller også at bedriftseierne har de siste årene fått en større del av verdiskapningen enn det som er normalt.

Det er derfor på høy tid at arbeidstakerne igjen får sin rettmessige del av kaka. Samtidig er det økonomiske piler som peker rett vei. Statistisk sentralbyrå spår reallønnsvekst i flere år framover.

Men NHO-familien gir neppe ved dørene. Noe annet vil overraske stort.

«Bedriftenes langsiktige lønnsevne må alltid ligge til grunn for oppgjøret, slik at vi trygger arbeidsplasser og bedriftenes konkurransekraft», sa NHO-sjef Ole Erik Almlid da han beskrev arbeidsgivernes posisjon. Han viste til at det er stort strekk i laget. Mange bedrifter går godt, mens andre sliter. Byggebransjen er et eksempel på det siste.

Men det er ikke bare i NHO-familien at det er strekk i laget. Også innad i fagbevegelsen er det dragkamp.

Forbundene som sorterer under paraplyene til Unio og Akademikerne vil ha en større bit av kaka. Men dette vil rokke ved den innarbeidede, og svært så vellykkede, modellen for norsk lønnsdannelse.

Hvis noen i offentlig sektor får mer enn normen, må andre få mindre. Alternativet er at offentlig sektor blir lønnsledende. Da ofres i tilfelle industriarbeidsplasser på offentlig sektors alter. Alle blir tapere dersom lønnsoppgjøret ender opp i en alles kamp mot alle.

Det er gode forutsetninger for et brukbart lønnsoppgjør i år. Men først må partene settes under hardt press ved riksmekleres lange bord. Der må det utvises kollektiv fornuft. For dette er et spill hvor ingen tåler å bli sittende igjen med Svarte-Per.

Min kvalifiserte spådom er et lønnstillegg på litt over fem prosent.   

Aktuelt: Industrien vil gi noen arbeidere høyere lønn uten begrunnelse