Hege Moen, veileder i NAV, skriver som privatperson

Mathilde Fasting, idéhistoriker og siviløkonom Civita

Det rettes kritiske blikk mot avklaringsmetodikken i Nav og den manglende tilliten som ligger innebakt i regelverkene.

Kanalstrategien (selvbetjeningsløsninger, elektroniske søknadsskjema og dialogfunksjon på nett) fungerer ikke, og folk i akutt økonomisk nød når ikke fram på telefon til Nav.

Dette skjer fordi systemet er overbelastet med henvendelser fra brukere som trenger veiledning og oppfølging. En overskrift viser til at ‘På sitt verste gjør Nav folk sykere’, samtidig som det skrives om utsatte Nav-ansatte, og at antall meldte trusler og voldshendelser er økende.  

Samtidig med at det er et skrikende behov for arbeidskraft ute i arbeidsmarkedet, er utenforskapet i Norge økende. Over 20 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder står til enhver tid uten utdanning eller jobb. I stedet for å søke jobb, vil mange i stedet henvende seg til Nav for inntektssikring når egen inntekt uteblir. Hvor stor ytelse de har rett på, og hvilken type oppfølging de får av Nav, vil variere ettersom de kvalifiserer for statlige eller kommunale ytelser. 

02.06.22 skriver FriFagbevegelse om Bergen kommune, som har økt sine sosialhjelpssatser, men at dette ikke nødvendigvis får folk ut av fattigdom. Den som uttaler seg er en sosialveileder i Nav, Sigrid Simonsen Ofstad, som også har et verv som tillitsvalgt i FO.  

Ofstad viser til problemet med de mange som blir gående lenge på kommunal nødhjelp og sosialstønad, og som hun i stedet mener burde hatt en varig og fast trygdeinntekt. Ofstad ønsker at man ser på om kriteriene for folketrygdytelsene er for strenge, og om satsene for trygdeytelsene kan heves ytterligere. Samtidig viser hun til at det er vanskelig å motivere sosialklienter til å ta seg jobb for å skaffe egen inntekt, når samlet utbetaling av sosialstønad (inkludert bostøtte) er høyere enn hva som er realistisk lønn for denne gruppen. 

I den forbindelse vil vi minne om skissen til en helt ny velferdsmodell som ble lansert av Hege Moen, i samarbeid med Mathilde Fasting i Civita, i 2020. Denne modellen går i korte trekk ut på å ha en garantiinntekt alle kan få utbetalt, uten behovsprøving, deretter et forenklet påbyggingssystem og et maksimumstak for samlet inntekt, eksempelvis på nivå med maksimale trygdeutbetalinger.

Partnerskapet mellom kommune (sosialtjenesten) og stat (folketrygdytelsene) skulle i prinsippet gi brukerne av Nav en dør inn til velferdstjenestene. Mange av Navs brukere oppfatter det ikke slik, ettersom ytelsene er mange, og regelverkene er kompliserte og uoversiktlige for de fleste. Oppfølgingen vil dessuten variere etter hvilken velferdsytelse som innvilges. 

Garantiinntekt (GI) + påbyggingsmodellen vil kunne innlemme nåværende sosialklienter og folketrygdmottakere i samme ytelsessystem, og likestille disse ved at man i bunnen åpner opp for utbetaling av en garantiinntekt til alle som står uten egeninntekt til livsopphold. Garantiinntekten kan utløses akutt, men vil også vedvare dersom jobbhindringene vedvarer.

Modellen går bort fra lange behandlings- og arbeidsavklaringsløp for de med helseproblemer. I stedet åpnes det opp for rettigheter for uføretillegg til påbygging så snart sykdomsdiagnose er påvist. Alle de som har fått påvist lik diagnose vil få lik utbetaling av uføretillegg.

Eksempelvis vil en PTSD-diagnose gi utbetaling av et uføretillegg oppå GI, også til en flyktning med fast oppholdstillatelse i Norge. Vi mener dette vil være et bedre alternativ dersom kort botid i landet ikke gir rett på trygdeytelse, og man i stedet ender opp som langtidsmottaker av sosialstønad.

Nåværende situasjon innebærer at sosialveileder må fatte svært mange kortvarige vedtak over tid, hvorpå man binner opp store ressurser i Nav til å vilkårsvurdere og fatte vedtak, framfor å hjelpe folk ut i jobb.

Modellen inneholder et eget sosialt uføretillegg til påbygging for de som ikke har bestått skole/utdanning, og som kan dokumentere tilrettelegging i den forbindelse. Til videre bekjempelse av fattigdom hos aleneforsørgere er det også lagt til et aleneforsørgertillegg. 

Garantiinntekt (GI) + påbyggingsmodellen har altså ingen intensjon om å fjerne alle nåværende velferdsytelser, eller å fjerne alle opparbeidede rettigheter via Folketrygden, ettersom man beholder både barnetrygd, foreldrepenger, dagpenger, sykepenger og alderspensjon.

GI vil i stedet kunne erstatte engangsstønad, kontantstøtten, AAP, KVP og introduksjonsstønaden. Sammen med aleneforsørgertillegget erstatter den overgangsstønaden. Sammen med uføretillegg for sykdom erstatter man varig uføretrygd. Og sammen med det sosiale uføretillegget vil det gi færre korte vedtak på sosialstønad.

Ved å definere en maksimuminntekt med gradvis avkortning av velferdsytelse, for eksempel på linje med garantiinntekt og høyest mulige tillegg, vil man unngå at de som ikke trenger økonomisk bistand fra det offentlige utløser utbetaling. Innenfor denne maksimumsgrensen vil det være ulike muligheter for kombinasjoner av inntekter og trygd.

Det vil dessuten bli mer motiverende å bygge på med egeninntekt oppå avklart utbetaling av velferdsytelse (GI + eventuelt tillegg). Dersom man kun kvalifiserer til arbeid i et lavtlønnsyrke, beholder man mer av samlet ytelse og egeninntekt, sammenliknet med dagens meldekortsystem. Særlig vil avkortningsløsningen virke mer motiverende for dagens sosialklienter, ettersom deres avkortning ved egeninntekt i dag i prinsippet er 100 prosent.  

Dersom Garantiinntekt (GI) + påbyggingsmodellen innføres, vil Nav kunne fokusere alle sine ressurser på å optimalisere den enkeltes jobb- og inntektsmuligheter, framfor å hele tiden snakke om jobbhindringer i en langvarig arbeidsavklaringsprosess, og kontinuerlig vilkårs-vurdere behov for ytelse. Når man skiller ytelsesforvaltning fra den relasjonelle oppfølgingen, kan man øke tilliten til systemet. Og Nav kan i stedet spesialisere seg på karriereveiledning, jobboppfølging, kurs/kompetanseheving, og å heie folk fram på veien mot drømmejobben.  

I Bergen har de forstått at folk som bruker all sin tid og krefter på å ‘få endene til å møtes’, ikke har overskudd til å søke jobb eller delta i aktiv behandling.

Nav lykkes derfor ikke i tilstrekkelig grad i å få folk i jobb, samtidig som vi ser store utfordringer knyttet til økende fattigdom og utenforskap i visse deler av befolkningen. Derfor mener vi det er verdt å undersøke modellen nærmere.

Vi kan alle være enige om at nåværende velferdssystem har store svakheter.