Tiril Halvorsen, økonomikommentator

For folk flest har uvanlig høy prisvekst og økte renter spist opp de siste årenes lønnstillegg og mange har fått kraftig redusert sin kjøpekraft.

Samtidig er det sett på makronivå gode tider for store deler av norsk næringsliv. Arbeidsledigheten er lav, flere selskaper har levert rekordoverskudd og bonusene og utbyttene har sittet løst.

Det rosenrøde bildet skyggelegges imidlertid av de økte prisene og at sentralbanken har valgt å heve renta i et historisk raskt tempo. Målet er å dempe aktiviteten i økonomien for å få prisveksten ned.

Dette er bakteppet når partene nå sitter i mekling hos Riksmekleren.

LO krever økt kjøpekraft for sine medlemmer. Samtidig advarer flere kommentatorer og bankøkonomer om at et «for godt» oppgjør kan føre til at Norges Bank vil måtte sette rentene opp ytterligere.

At «lønnsveksten er på vei opp» og at de forventer at den i år vil bli høyere enn prisveksten, trekkes frem av Norges Bank selv som en av grunnene til at de vil fortsette rentehevingene.

«Høyere lønnsvekst innebærer at bedriftene får høyere kostnader. Det vil trolig bidra til å holde inflasjonen oppe fremover», sa sentralbanksjef Ida Wolden Bache i sin tale ved forrige renteheving i mars.

Med dette signaliserer Norges Bank at arbeidstakerne må vokte seg vel, og ikke kreve for mye.

Men dette resonnementet hviler på feil premisser.

For det første: Prisene i Norge har ikke økt som følge av lønnsvekst. De aller fleste har som sagt fått lavere reallønn. Prisene er, som SSB har vist, først og fremt importert fra utlandet og stammer i all hovedsak fra økte energipriser. Prisveksten vi har sett i Norge er en følge av at bedriftene har fått økte produksjonskostnader. Da må de kunne sette opp prisene, for å ikke gå konkurs. Det ønsker vi jo ikke. Men dette er altså ikke som følge av lønnsvekst eller press i arbeidsmarkedet. De økte prisene fører tvert om til å redusere husholdningenes disponible realinntekt, noe som har redusert presset i økonomien.

For det andre: Når LO krever lønnsvekst for sine medlemmer er det på bakgrunn av at det går bra i industribedriftene, ikke fordi prisene har økt. For når industrien går godt, er det rom for lønnsvekst. Kaken har blitt bakt større, og arbeidstakerne kan få mer i lønn samtidig som bedriftene sitter igjen med avkastning på sine investeringer. Det er dermed ingen behov for å øke prisene, og vi har fått lønnsvekst uten inflasjonspress.

For det tredje: Hva er egentlig et «for godt» lønnsoppgjør og hvem er det som bestemmer det? Alternativet til at arbeidstakerne ikke skal få ta del av økt verdiskaping er at den går til eierne. Det vil føre til økt ulikhet. «Riktig» lønnsvekst er den som tar hensyn til konkurranseevnen til norsk økonomi, og samtidig sørger for en rettferdig fordeling mellom arbeidstakere og eiere.

I den norske modellen er det partene i arbeidslivet som har fått ansvaret for å sikre en balansert og ansvarlig lønnsvekst i tråd med forholdene i norsk økonomi. Det er det som menes med at partene er ansvarlige. Moderasjon er noe annet, og moderasjon vises når det ikke er særlig lønnsevne i industrien.

Denne modellen har tjent det norske samfunnet godt. Vi har for eksempel lavere ulikhet og høyere sysselsetting enn mange andre land.

At Norges Bank skal sette opp renta fordi arbeidstakerne har fått sin rettmessige andel av verdiskapingen vil undergrave denne modellen.

Ansvarlighet og, ved behov moderasjon, fra arbeidstakerne vil være lite verdt, dersom det ikke betaler seg når tidene blir bedre.