Markus Hansen

Leder for Heismontørenes Fagforening

Det ble et ikonisk TV-øyeblikk i Debatten på NRK, da LO-leder Peggy Følsvik slo selvsikkert fast: «Jeg er ikke alene!» - etter at de øvrige arbeidstakerorganisasjonene hadde valgt feil side.

Trolig er det også mange uorganiserte som støtter LOs krav om full lønn under sykdom, for de er jo ikke sikra på samme måte som de av oss som har en fagforening i ryggen, om sykelønna skulle bli redusert.

En ny IA-avtale er i utgangspunktet på trappene, men så langt er det ikke mye bevegelse å spore.

De siste tiårene har samarbeidet mellom LO og NHO vært solid – de har stått sammen om mye – men nå er tonen annerledes.

Det kulminerte med at bransjeorganisasjonen NHO Elektro, som var invitert på kakefest hos EL og IT for å feire allmengjøringsvedtak, ble sendt på dør fordi IA-forhandlingene brøt sammen. EL og IT spiste kake alene i stedet.

I den ene kampappellen etter den andre om forsvar av sykelønna, snakkes det om klassekamp. Noen drar på litt ekstra og bruker ord som klassekrig.

Har fagbevegelsen endelig gjenoppdaget at man kanskje har ulike interesser? At det finnes tid for samarbeid, ja – men at det også må finnes tid til konflikt, om nødvendig?

Det var derfor man for lenge siden opprettet fagforeningene, for å kunne stå imot interessene til arbeidskjøperne. Av og til kan det være greit å finne tilbake til sine røtter.

8. januar, etter demonstrasjonen utenfor NHO sin årskonferanse, ble LO-leder Peggy Følsvik mottatt med trampeklapp. Ingen andre innledere var i nærheten av å motta samme reaksjon.

Det er krevende å fronte en sak når man tilsynelatende står helt alene i forhandlingene. Da er det godt å huske på at man har et stort fellesskap i ryggen. I nevnte debatt ble Peggy stående alene etter at de andre arbeidstakerorganisasjonene én etter én valgte å stille seg bak arbeidsgiverne.

Akademikerne og statsansatte har tariffestet sin sykelønn allerede, slik at deres medlemmer ikke vil bli rammet av eksempelvis karensdager og graderte sykepenger. Det virker dermed som om hele debatten om redusert sykelønn for alle andre ikke er så viktig for dem.

De andre arbeidsgiverorganisasjonene ønsket tre års fredning av sykelønna, uten at det vil gjøre noen stor forskjell – etter tre år vil nok sykelønna likevel bli endra. LOs standpunkt er fire års fredning, slik det har vært og skal være.

Samlet sett virker det som om alle de som stilte seg bak arbeidsgiverne i Debatten, ikke bryr seg om arbeidsfolk – de som har de laveste lønningene, og som ikke har mulighet til «hjemmekontor» bare fordi de har en buse i nesa.

For det er de som kommer til å bli straffet, og det er skammelig.

Høytlønnede og grupper som allerede har tariffestet rettigheter bør ha et ekstra ansvar for å ta vare på de som straffes. Man skal i alle fall ikke dra stigen opp etter seg når man har sikret seg selv.

Det er feigt å ta parti med arbeidsgiverne for å slippe unna kampen selv. Vi trenger samarbeid mellom klassene, men på sykelønn, der settes streken.

Og det er også på flere områder jeg skulle ønske LO var hardere i klypa, og satte foten ned – som for eksempel når tillitsvalgte blir angrepet for deres rolle som nettopp tillitsvalgte og talspersoner.

La sykelønnskampen være startskuddet for et enda sterkere og klarere LO.