Morten Johansen, lønnsarbeider i Oslo kommune

Hos DN kan vi 4. mars lese at LO-sekretær Are Tomasgard er «klin forbanna» og «i sjokk». Om det ikke var så forutsigbart kunne man nesten komme til å ta det alvorlig.

Men vi, det vil si LO-medlemmene, har hørt det før. Mange ganger. Her er LO-leder Peggy Hessen Følsvik eller «hennes folk» forbanna i FriFagbevegelse, Dagbladet og Aftenposten. 

Leder i Fellesforbundet, Jørn Eggum, er forbanna på vegne av seg selv og «folk» i Nettavisen, Dagbladet og FriFagbevegelse. Også Mette Nord, og trolig resten av LO-ledelsen, er forbanna en rekke steder, men nå er det nok sitater.

Hvordan kan det ha seg at de mektigste i norsk fagbevegelse år etter år forhandler frem elendige lønnsoppgjør, samtidig som de hver vår påstår at de er så skrekkelig forbanna og tilsynelatende kampklare? 

Det som fremstår som ukontrollert sinne og fravær av evne til selvregulering er bare en strategi for å levere på deres hovedoppgave: Å sikre konkurransekraften til norsk industri. Det oppnår de ved å godta lave nok lønnsøkninger samtidig som de nøytraliserer all antydning til kampvilje på grunnplanet i arbeiderbevegelsen.

Selvtilliten LO-ledelsen har i møte med denne oppgaven er så stor at LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad kan erklære at såkalt lønns-prisspiral ikke er et problem i Norge fordi «norsk lønnsdannelse motvirker at inflasjonen får løpe løpsk».

Hva mener han med det? Jo, selv om prisene stiger har vi et LO som klarer å holde lønningene nede. Nede. Ikke oppe. Og det har de jo fått til med glans de seneste årene. Hurra for dem.

De LO-medlemmene og de lokale klubblederne som ikke gjenkjenner dette mønsteret bør nå åpne øynene og lære seg å sette grenser. Alternativet er stadig brutte forventninger, fordi det er ingen grunn til å forvente at LO-ledelsen kommer til å kjempe for høyere reallønn.

Som Fellesforbundet skriver på egne nettsider: «Frontfagsmodellen legger til grunn at lønnsveksten for industrien som er utsatt for internasjonal konkurranse ikke må være større enn at den beholder sin konkurransekraft».

Det vil si, reallønnsvekst må alltid vike hvis det går utover konkurransekraften. I og med at den linja er rådende i fagforbundene i landene Norge konkurrerer med, og Europa ikke akkurat går så det griner, tar vi del i en negativ spiral hvor fagforbundene i hvert land konkurrerer om å underby hverandre.

Denne spiralen er ikke over. For 150 år siden utspilte denne logikken seg mellom arbeiderne som tragedie. Fraværet av fagforeninger gjorde at arbeiderne underbød hverandre i kampen om arbeid. Nå gjentas den samme logikken som farse.

Fagforbundene i de ulike landene underbyr hele landets arbeidskraft i konkurranse land mot land, umusikalsk akkompagnert av sutring og krokodilletårer fra LO-ledelsen.