Chris Gøran Holstad, yrkesfaglærer og forbundssekretær i Skolenes landsforbund

Stykkprisfinansiering er en modell for hvor mange elever som må være søkere til et studium for at skolene skal kunne opprettholde tilbudet i videregående opplæring.

Det blir satt en pris på hva en elevplass skal koste. Et yrkesfaglig tilbud kan for eksempel ha 15 plasser, med en minimumsgrense satt til ni søkere for å opprettholde tilbudet. Ved åtte eller færre søkere vil tilbudet ofte legges ned.

Det er fakta i dag.

Skolenes landsforbund mener at dagens stykkprisfinansiering setter til side behovet lokalt næringsliv har for flere lærlinger, og da smuldrer visjonen om flere fagarbeidere opp. Studiesteder som over flere år har bygd opp gode tilbud, og som har lærere med høy kompetanse og dertil flotte lokaler med nødvendig utstyr, risikerer å måtte legge ned tilbudene over natta.

Dette er situasjonen i Skole-Norge i 2024, når økonomer skal snekre opplæringstilbudet i den videregående skolen.

Denne finansieringsmodellen har satt en stopper for mange sårt trengte yrkesfaglige tilbud over hele landet, inkludert mange studiespesialiserende tilbud. Ikke alle er nok enige i vår påstand, men det er i hvert fall en kjensgjerning på steder der de videregående skolene rammes av overtallighet som følge av nedlagte tilbud. Og dette skjer årlig.

Skolenes landsforbund har tillitsvalgte på skoler over hele landet. Mange av disse rapporterer at stykkprisfinansieringen årlig river i stykker studietilbud, og at kolleger gjennom en årrekke ikke har noen jobb å gå til.

Det er naturligvis tøft for en tillitsvalgt å håndtere slike saker. En stor del av de som går ut døra, har investert tre-fire år i kvalifiserende videreutdanning til det de trodde var en trygg jobb. Men, den gang ei.

Ordningen er også brutal for elevene som har siktet seg inn på et utdanningsløp som brått forsvinner fra nærmiljøet. Utdanningen de falt for under skolebesøket i 9. klasse, i faget «utdanningsvalg», ble med drømmen – og de må raskt legge nye planer.

Sikkert er det at disse elevene ikke kommer til å reise langt for å følge drømmen om hva de skal bli. Erfaringsmessig velger de en annen studieretning på den samme skolen, og motivasjonen avtar. Konsekvensen er ofte høyt fravær og mulig frafall.

Sannheten må fram i lyset. De fylkeskommunale prioriteringene rundt tilbudsstrukturen i videregående skole har utviklet seg til å bli en årlig økonomisk-administrativ øvelse der lærere, elever og næringslivet er taperne.

Det eneste som betyr noe for om studietilbud skal bestå eller ikke, er at antall søkere er «stort» nok.

Stykkprisfinansieringen har ført til en brutal arbeidsgiverhåndtering av gode, og ofte godt utdannede, lærere som må forlate yrket sitt fordi det mangler noen søkere, ofte én, til akkurat dette tilbudet. Få av disse kommer tilbake til skolen igjen.

Det er en trist utvikling for Skole-Norge, i en tid med mangel på lærere.