Lene Bakkedal, lærer og forbundssekretær i Skolenes landsforbund 

Skolenes landsforbund er for en nasjonal regulering av mobiletelefon i skolen. Hvis mobilen inngår i et pedagogisk opplegg, må det likevel være opp til læreren å avgjøre bruken – noe som også vil passe inn i en tillitsreform.

Om noen lærere bruker den som et redskap til å nå målene i skolen, ønsker vi ikke at den døren skal være lukket.

De fleste skoler i Norge har allerede et forbud mot bruk av mobiltelefon. Nasjonale anbefalinger for regulering er likevel like rundt hjørnet, etter initiativ fra kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun.

Makter Utdanningsdirektoratet å få på plass i en veiledning, slik at mobilen ikke stikker kjepper i hjulene for en pedagogisk initiert bruk? Det gjenstår å se.

Skolenes landsforbund har gitt råd om bruk av mobiltelefon i skolen til både departement og direktorat, basert på innspill fra våre medlemmer som jobber på ulike trinn og skoleslag, over hele landet.

Vi må starte med det som er viktigst for oss i denne saken, lærerens autonomi, og retten til å velge hva som er riktig arbeidsmåte for å oppnå den riktige kompetansen.

Elever er ulike, og de lærer ulikt. Noen av våre medlemmer sier at deres elever trenger mobilen fordi den inneholder apper som de trenger for å oppfylle for eksempel tilrettelegging for dysleksi. Det er et redskap som anbefales av både Dysleksi Norge og Nav. Eller noen leser av insulinnivået sitt via mobilen.

Å si at disse elevene kan få fritak til bruk, blir å stigmatisere, akkurat som vi så noen elever vegre seg når det kun var de som fikk bruke PC-er som tilrettelegging. Vi vet alle at for ungdommer er det å passe inn og være lik det aller viktigste.

Mobilen kan også være en redningsbøye for de som for eksempel er mye alene, selvvalgt eller ikke. De trenger kanskje denne pausen, eller «skjoldet».

Det er viktig at alle blir inkludert, og det er viktig at det blir lagt til rette for det, men for noen er det en trygghet i mobilen, i å vite at de kan kontakte en venn eller tillitsperson.

Det er fantastisk med de elevene som sier at de er mye mer sammen når det er mobilforbud, fordi da er det tilrettelagt med åpen gymsal, spill og andre aktiviteter. Men må det ene utelukke det andre?

Kan en ikke jobbe med inkludering og å legge bort mobilen uten å forby? Må mobilen være borte før en kan innføre spill og aktiviteter?

Noen lærere i videregående skole sier at de aldri har oppfattet at det er noen store problemer i garderober etter gymtimen heller. Det som var i «starten», der lærere ble filmet og hetset på for eksempel på mobilapplikasjonen Jodel er borte nå. Disse argumentene kan jo tyde på at det har foregått en liten evolusjon, i hvert fall en utvikling mot en digital dannelse.

Noe av problematikken i forbindelse med både bruk av mobilen i skoletiden, når det er læreren som har initiert det, eller om den blir lagt i skap eller mobilhotell, er hvem som har erstatningsansvar om uhellet skulle være ute. En mobil koster fort 15.000 kroner, og mange unge har en slik. Hva om glasset ripes i mobilhotellet, eller forsvinner?

De låsbare skapene er ikke sikre mot innbrudd. Og man kan ikke nekte eleven å ta mobilen med fordi «alt» er på den. Busskort, betalingskort osv. I tillegg opplever mange lærere at det å samle inn mobiler, for så å dele dem ut igjen, er mye jobb.

Til tross for at 90 prosent av skolene allerede har en form for mobilforbud, betyr ikke det at det ikke er diskusjoner rundt dette. Noen elever har den i lomma, og den brukes uten lov. Hvordan skal dette oppdages/håndheves? Skal læreren da kroppsvisitere? Dette skaper gnisninger. Noen lærere «ser» mer enn andre, og dette kan også føre til disputter i personalet, fordi noen gir anmerkninger – andre ikke.

Ja, hvilke sanksjonsmuligheter har skolen egentlig? Læreren kan ta inn mobilen, ofte etter varsel, og gi anmerkning, men har en mange er det ikke noen reell sanksjon. Noen leverer også en annen mobil, fordi noen av elevene ofte har flere mobiler.

Smartklokker har ikke vært mye regulert, og heller ikke vært store konflikter rundt, men de er der, og vi vet ikke hva de kan brukes til etter hvert. Inn i diskusjonen kan også briller med kamera komme. Hva gjør vi da?

Digital utdannelse og dannelse er en del av skolens mandat. Nasjonale bestemmelser kan «rettferdiggjøre» dagens reglement.

Uansett utfall, er det viktig at elevene øver på bruk av mobiltelefon på samme måte som de øver på ironi, sarkasme, Pytagoras og å kaste liten ball.

Da faller et regelverk forhåpentligvis på plass.