Mímir Kristjánsson – førstekandidat i Rødt Rogaland

Tirsdag 11. mai samles eierne i Equinor til generalforsamling. Dette er kanskje årets viktigste møte. Her skal avgjørelser som gjelder vårt viktigste statlige selskap tas. De store mediene kommer til å være utslitt etter å ha dekket landsmøte etter landsmøte i de ulike partiene. Det blir kanskje skrevet noen få saker om hva som diskuteres, hvem som er der og hvilke organisasjoner som demonstrere mot Equinor. Det ingen derimot kommer til å snakke om er hva som har skjedd selskapet vi en gang kjente som Statoil. Avisene burde vært tapetsert side opp og side ned med nyheter fra dette møtet.

Statoil ble opprettet i 1973, etter at de ti oljebud ble vedtatt på Stortinget to år i forveien. Selskapet skulle forvalte våre felles naturressurser til det beste for folket. I dag lærer barna våre om dette på skolen og vi reiser til og med rundt i verden og forkynner det statoilske evangelium. I alle festtaler og lærebøker glemmer vi allikevel en viktig ting: Statoil er ikke Statoil lengre. Nå heter det Equinor. Nå er det et børsnotert selskap på lik linje med alle andre.

Equinor minner litt om en hest uten rytter. Staten eier 70 prosent av aksjene, men vil ikke bestemme noe som helst. Armlengdes avstand, sier politikerne. Men hva betyr egentlig dette? I klartekst betyr det at fellesskapets eiendom ikke skal forvaltes av fellesskapet. Vi kan ikke som velgere kreve et Statoil som driver med hjemlig industribygging. Vi kan ikke kreve at ledere må stå til ansvar etter sløserieventyr i utlandet.

Når hesten ikke har noen rytter, kan den også løpe av gårde. Det ser vi i dagens Equinor, når ledelsen prøver å snikflytte hovedkontorfunksjoner fra Stavanger til Oslo. Et ansvarlig statseierskap burde her innebære at vi sa klart og tydelig nei. Det er en grunn til at Stavanger og Forus har blitt kompetanseklynge for petroleumsindustrien.

Aktuelt: Equinor-sjef innrømmer at kostnadskutt kan ha svekket sikkerheten

I dag minner Equinor mer og mer om et hvilket som helst annet stort, multinasjonalt selskap. Slik kommer vi dit at Equinor satser tungt i USA og kommer tilbake til det norske folk med et tap på 200 milliarder kroner. Dette er et resultat av både dårlig business, men også av et vanvittig luksusshow for lederne borte i Amerika. Dette burde vært umulig i et selskap der staten eier 70 prosent, men den gang ei. Equinor er et børsselskap, og skal oppføre seg deretter.

USA-kalaset er en følge av delprivatiseringen. Plutselig var ikke norsk sokkel stor nok for eierne. Equinor/Statoil måtte ut i verden og tjene penger. Lydig fulgte Equinor dette og satset stort i USA. Men hvem tok risikoen? Jo, det var fellesskapet. Det er fellesskapet som med sine 70 prosent eier majoriteten av Equinor. Likevel har fellesskapet lite de skulle sagt om hvordan selskapet deres forvaltes. Det overlater vi til ekspertene og økonomene. De som best vet hvordan profitten skapes. Og i Equinors tilfelle – hvordan den profitten kan kastes ut av vinduet.

Og hva skjer når penger går tapt? Ingen konsekvenser. Helge Lund sitter fortsatt på en gullkanta pensjon etter at han gikk av som konsernsjef. Eldar Sætre fortsatte å cashe ut høy lederlønn. Dette er dypt problematisk og svekker tilliten. Hvis et privateid selskap hadde tapt 200 milliarder hadde det fått store konsekvenser for ledelsen. I statseide, det vil si eierløse, Equinor ruller toget videre uten nevneverdige endringer.

En annen konsekvens er at Equinor forvaltes med mål om høyest mulig utbytte, ikke størst mulig gevinst for samfunnet. Det er kvartalsregnskapet og aksjekursene som diktere avgjørelsene, og det er disse man måler suksessen opp mot. Dette gjør oss rikere på bok, men fattigere som industrinasjon. Det norske samfunnet er bygget rundt viktige industribyer og -bygder rundt omkring i hele landet. De statseide selskapene som Statoil og Hydro har vært sentrale i oppbyggingen av disse. Vi er helt avhengig av et statlig industriselskap som kan brukes aktivt inn mot fastlandsindustrien i distriktene.

Kronikk: «Er det samfunnsøkonomisk lønnsomt å stoppe en ny istid?»

Når kortsiktig profitt er i førersetet mister også det statlige eierskapet sin funksjon. Staten håver allerede inn store penger fra norsk sokkel. Hver femte krone på statsbudsjettet kommer fra petroleumsindustrien. Det viktigste for staten har aldri vært utbyttene fra Statoil. Derimot har det viktigste vært at Statoil holder folk i arbeid og bygger landet. Men etter at Statoil ble delprivatisert, har vi sett at selskapet har tatt opp lån for å betale ut utbytter – midt under oljekrisa. Hva skal den dominerende eieren – staten – egentlig tjene på det?

Etter hvert som Equinor har blitt mer og mer likt andre selskaper, ser vi også at det blir vanskeligere for leverandørindustrien. Nå er det ikke lengre slik at et hovedmål er å sikre vekst i tilhørende næringer. Resultatet blir bestillinger med korte tidsfrister, massiv innleie for midlertidige oppdrag og verft som venter på døden mellom hvert oppdrag. Dette ser vi for eksempel i Alstahaug, der Kværner flere ganger frykter at det blir kroken på døra før et nytt oppdrag tikker inn. Det samme ser vi på Aker i Egersund, der oppdrag fører til at de må doble arbeidshender ved oppdrag gjennom innleie. Dette skaper uforutsigbarhet og ustabilitet i næringene vi skal leve av også i framtida.

Statoil/Equinor var og er det viktigste redskapet i norsk næringspolitikk. Nå er det på tide å begynne og bruke det igjen. Vi må ta Equinor av børsen, og gjenreise Statoil som industrilokomotiv innen norsk næringspolitikk. Vi må forvalte dette selskapet vi elsker aktivt, slik at vi sikrer forutsigbarhet i Alstahaug, stabilitet i Egersund og at blårussen i styret ikke skal gamble med våre felles penger på kalkunfest i USA. Et skifte tvinger seg fram, nødvendigheten er pressende. Vår fremtid avhenger av at staten begynner å drive med industripolitikk igjen. Nøkkelen er å ta Equinor av børs og gjenreise Statoil som et statseid industrilokomotiv.

Les også: LO og Ap gikk i spissen for delprivatisering av Statoil for 20 år siden. Fortsatt går debatten: Var det rett?