Kjell Werner

Startskuddet på lønnsoppgjøret gikk i realiteten fredag morgen.

Da lå fasiten for i fjor på bordet, og prisanslaget for 2024 ble presentert. Merk deg tallet 4,1 prosent. Alt over 4,1 i lønnsøkning vil gi arbeidstakerne økt kjøpekraft i år.

Teknisk beregningsutvalg for lønnsoppgjørene (TBU) anslår nemlig at prisstigningen i år vil bli på 4,1 prosent. Det er lavere enn mange har sett for seg, basert på tidligere prognoser fra blant andre Statistisk sentralbyrå. Men fredag morgen kunne SSB-sjef Geir Axelsen, som også er leder av TBU, fortelle at det er 4,1 prosent som gjelder.

LO-leder Peggy Hessen Følsvik sier at LO-familien vil kreve økt kjøpekraft i årets lønnsoppgjør. Formelt sett blir LO-familiens krav fremmet på møtet i LOs representantskap tirsdag, men det er allerede klart at økt kjøpekraft blir det sentrale. Og tirsdag får ventelig Fellesforbundets Jørn Eggum i oppgave å føre an i lønnskampen på LOs vegne.

I den ferske TBU-statistikken ligger det to faktorer som teller i fagbevegelsens favør. Jørn Eggum har rett og slett gode kort på hånda. Industriens konkurranseevne ble styrket i fjor Samtidig er det dokumentert at industribedriftenes eiere har fått en større del av kaka. Lønnskostnadenes andel av verdiskapningen siden 2020 har sunket fra et normalnivå på rundt 80 prosent til mer magre 72.

Det er ikke mer enn rett og rimelig at arbeidstakerne får sin rettmessige del av kaka, altså en større kakebit.

Samtidig må Eggum & co ta hensyn til at den konkurranseutsatte industrien også gjør det godt «takket være» en svak kronekurs. Krona har styrket seg litt den siste tiden, og det er ikke gitt hvor den så legger seg i markedet. Det er også et faktum at det er strekk i laget til NHO-bedriftene. Bygg og anlegg sliter.

Også i år ligger det an til en dragkamp mellom industrien og deler av offentlig sektor.

Unio-familien, med kampklare sykepleiere og lærere i front, krever å få mer i lønnsøkning enn det som blir gitt i rammen i industrien, altså i det såkalte frontfaget som danner normen for lønnsdannelsen også i øvrige tariffområder.

Men Unio-familien har dårlige kort på hånda, i hvert fall om vi skal legge fasiten for fjoråret og de lange linjene til grunn.

De ansatte i industrien fikk 4,8 prosent mer i lønn i 2023. De statsansatte gikk opp med 6,4 prosent i snitt, de kommuneansatte fikk 5,6 prosent mer mens de sykehusansatte fikk 5,8 prosent mer i lommeboka. Den skisserte rammen i frontfaget var til sammenligning 5,2 prosent.

Den koordinerte lønnsdannelsen i Norge fungerer etter hensikten. Det viser statistikken for årene 2014-2023.

Industrien har over tid truffet blink på den skisserte rammen, mens offentlig sektor har kommet noe bedre ut. Finansbransjen er den store vinneren, eller synderen om man vil. Det hører med til historien at prisstigningen har vært undervurdert de siste årene, slik at arbeidstakere flest har tapt kjøpekraft.

Forhandlingssjef Klemet Rønning-Aaby i Unio gjør det klart at offentlig sektor må få mer enn det som blir resultatet i årets ramme på frontfaget. «Det er nødvendig på grunn av rekrutteringsproblemene for kvalifiserte sykepleiere og lærere», sier han til Aftenposten. Men dette argumentet holder ikke, for det er mangel på arbeidskraft på de fleste områdene i samfunnet. Også YS-topper har tatt til orde for å løfte offentlig sektor litt ekstra.

Det er å håpe at det nye anslaget for årets oppgjør treffer bedre enn det som har vært tilfelle de siste årene. Fagbevegelsen har ikke «råd» til å komme tapende ut nok en gang.

Lønnsevnen i bedriftene må hentes ut. Derfor er kravet om økt kjøpekraft og et eget tillegg for de lavtlønte høyst berettiget. Jørn Eggum har sagt at Fellesforbundet vil kreve kronetillegg, ikke tillegg i prosent. Det vil også innebære en god sosial profil siden de med lavest lønn da kommer relativt best ut.

Jeg tipper at lønnsoppgjøret i industrien ender med et tillegg litt i overkant av fem prosent. Det vil være et godt oppgjør for alle grupper her til lands.

Samtidig må industriens lønnsevne legge normen i lønnsoppgjørene som følger i kjølvannet, for alle grupper i både privat og offentlig sektor. Alternativet er en alles kamp mot alle.

Da kommer alle ut som tapere.