Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Nylig kunne LO-leder Peggy Hessen Følsvik juble over at hun har én million medlemmer i ryggen.

LO har passert en historisk milepæl. Årets streik ga det siste løftet på statistikken. Og det er ikke bare LO som kan skilte med økt medlemstall.

Andelen medlemmer i en fagforening har steget med 3,9 prosent de siste to årene, viser nye tall fra Statistisk sentralbyrå. Den sterkeste økningen er blant høyt utdannede, hvor veksten var på over ti prosent.

Men det er også noen piler som peker nedover, dessverre.

I privat sektor inngås det nemlig færre tariffavtaler enn i gode, gamle dager. Ved årtusenskiftet var 50 prosent av arbeidstakerne i private bedrifter dekket av en tariffavtale.

22 år senere har denne andelen, ifølge Fafo-forsker Kristine Nergaard, sunket til 47 prosent. Andelen i offentlig sektor er til sammenlikning 100 prosent.

Samtidig er det et faktum at arbeidstakernes organisasjonsgrad synker i privat sektor.

Andelen her er nå skarve 38 prosent. Dette er riktignok ikke noe særnorsk fenomen. Men det er en fattig trøst at fagbevegelsen ellers i Europa krymper. Også våre nordiske naboer, med unntak av islendingene, har den samme negative utviklingen.

Hovedårsaken til den fallende avtaledekningen er at bransjer med lav organisasjonsgrad vokser mens det blir færre store industriarbeidsplasser her til lands. Paradokset er at organisasjonsgraden blant arbeidsgiverne øker, samtidig som det inngås færre tariffavtaler.

Fafo-forskere har spurt bedrifter hvorfor det ikke inngås tariffavtaler.

* 57 prosent svarer at de ansatte ikke har spurt om det.

* 42 prosent unnskylder seg med at det ikke er vanlig i bransjen.

* Bare 20 prosent svarer at det er større ulemper enn fordeler med en tariffavtale.

Hva skjer dersom bedriften får krav om å inngå tariffavtale?

Da svarer et knapt flertall at de uten videre ville ha skrevet under. På den annen side svarer 25 prosent av arbeidsgiverne at de ville ha forsøkt å unngå tariffavtale.

Blant disse arbeidsgiverne er det altså mye skepsis og noe hard motstand å finne når fagbevegelsen prøver seg.

Og hva svarer de uorganiserte når de blir spurt om hvorfor de ikke har meldt seg inn i en fagforening?

7 av 10 under 30 år sier at de ikke er blitt spurt. Det handler rett og slett om å spørre. Så enkelt og så vanskelig. Og slik verving må kunne skje åpenlyst i arbeidstiden uten å bli motarbeidet av bedriftsledere.

Vi er vitne til en urovekkende utvikling som fagbevegelsen, med LO i spissen, må møte med aktive grep.

Men også arbeidsgiverne og myndighetene må kjenne sin besøkelsestid. Det organiserte arbeidslivet i Norge er en suksessfaktor for fagbevegelsen, næringslivet og den norske samfunnsmodellen.

Arbeidstakerne er tjent med å organisere seg. Det samme gjelder for arbeidsgiverne.

Fagbevegelsen må bygges nedenfra, på den enkelte arbeidsplass.

Styrken ligger i kollektive tariffavtaler på nasjonalt plan. Fagorganiserte må ha en tariffavtale i bunnen når de, med streik som reell trussel bak kravene, skal kjempe for økt lønn og bedre arbeidsbetingelser.

Ap/Sp-regjeringen har bidratt til å styrke det organiserte arbeidslivet. Dette står i kontrast til Erna Solbergs regjering, som hadde som uttalt politikk å anerkjenne at mange arbeidstakere velger å være uorganisert.

Jonas Gahr Støre & co har blant annet sørget for å doble skattefradraget for fagforeningskontingent. Dermed er skjevheten vis a vis arbeidsgiverne som oppsto under Erna Solbergs regime rettet opp.

Spørsmålet er om det kan gjøres enda mer fra politikernes side for å styrke det organiserte arbeidslivet.  

Fafo-forsker Jon Erik Dølvik har tatt til orde for å skattefradrag for bedrifter som har inngått tariffavtaler for sine ansatte. Stortingsrepresentant Trine Lise Sundnes (Ap) mener regjeringen seriøst bør vurdere dette.

Et slikt skattefradrag er en god idé. Forslaget kan enkelt bli en realitet ved for eksempel å redusere arbeidsgiveravgiften for de aktuelle bedriftene.

På den måten kan gjenstridige bedriftsledere bli mer positivt innstilt til fagbevegelsen. Og minst like viktig: Fagforeningsmedlemskap kan bli en mer gullkantet ordning.

Da blir det enda en grunn til å juble.