Kjell-Arve Aspaas

De fleste er ikke opptatt av prosenter og paragrafer i en tariffavtale. De er opptatt av om lønna strekker til. Om innsatsen de legger ned hver dag blir verdsatt. Om det faktisk nytter å være organisert.

Det er akkurat dette de ansatte ved MAN Truck & Bus på Tiller i Trondheim nå kjemper for.

Jeg har jobbet hele voksenlivet i transport- og logistikkbransjen, som lagermedarbeider, sjåfør og tillitsvalgt i over 30 år. Jeg vet hvordan det oppleves når avgjørelser tas langt unna arbeidsplassen, av mennesker som ikke kjenner hverdagen på gulvet.

Jeg vet hva det betyr når makt flyttes oppover i systemet, og avstanden mellom dem som skaper verdiene og dem som styrer dem blir større. Når lokale forhandlinger ikke er reelle.

Kjernen i konflikten på Tiller er enkel. Tariffavtalen gir rett til lokale lønnsforhandlinger. Det betyr at lønn skal forhandles der verdiene skapes, med utgangspunkt i bedriftens økonomi, produktivitet, framtidsutsikter og konkurranseevne.

Lokale forhandlinger skal ikke være et informasjonsmøte om hva konsernledelsen allerede har bestemt.

Når rammene i praksis dikteres sentralt, og det ikke er reell forhandlingsvilje lokalt, da undergraves hele intensjonen i tariffavtalen. Da tømmes begrepet medbestemmelse for innhold.

Det handler ikke bare om noen tideler i prosent. Det handler om respekt for avtalene og for partene i arbeidslivet.

Aktuelt: Aksjonerer for høyere lønn: – Stemninga på jobb er dårlig

Presset fra mektige konsern

Vi ser en utvikling der stadig større konsern standardiserer lønnspolitikken på tvers av avdelinger og land. Beslutninger tas sentralt, og forventes lojalt gjennomført lokalt.

For den enkelte ansatte oppleves det som at påvirkningsmuligheten forsvinner. For de tillitsvalgte betyr det at forhandlingsrommet snevres inn.

For den norske modellen betyr det at makt flyttes bort fra arbeidsplassen.

Det er ikke slik vi har bygget arbeidslivet i Norge.

Den norske modellen bygger på at partene møtes, forhandler og finner løsninger sammen. Den bygger på tillit, men også på balanse i maktforholdet. Når den balansen forskyves for langt i favør av sentrale konserninteresser, må vi reagere.

Tariffavtalen er ikke en anbefaling. Den er en bindende avtale.

Retten til reelle lokale lønnsforhandlinger er en del av denne avtalen. Den kan ikke settes til side fordi det passer bedre med en sentral styringsmodell.

Den kan ikke reduseres til en formalitet.

Hvis vi aksepterer at lokale forhandlinger i praksis avvikles gjennom sentrale føringer, svekker vi mer enn én arbeidsplass.

Vi svekker et prinsipp som gjelder for tusenvis av bedrifter og titusenvis av arbeidstakere.

Det handler om mer enn MAN på Tiller. Det handler om hvilket arbeidsliv vi vil ha.

Politikk må stå på arbeidstakernes side

Jeg skriver dette som første vara til Stortinget for Sør-Trøndelag Arbeiderparti, og som en faglig kandidat. Jeg står i denne saken fordi jeg vet hva organisering betyr.

Jeg vet hva tariffavtalen betyr. Og jeg vet hva som står på spill når mektige konsern presser grensene for hvor mye de kan sentralstyre.

Politikk kan ikke være nøytral når maktforholdene blir skjeve.

Vi må være tydelige på at avtaler skal holdes, at forhandlinger skal være reelle, og at verdiskapingen skal komme dem til gode som faktisk skaper den.

Det er ikke radikalt. Det er grunnleggende.

Dette handler ikke bare om en lønnskamp i Trondheim. Det handler om tryggheten i arbeidslivet. Om retten til å bli hørt. Om respekten for tariffavtalen, og den norske modellen.

Og jeg står sammen med de ansatte som nå sier tydelig ifra!