Thea Juell og Kennellyn Rose Bloch Nilsen

Tillitsvalgte i Ungdom og Fritid

Da jeg begynte å jobbe i Ungdom og Fritid, en organisasjon som står på barrikadene for fritidsklubber og ungdomsarbeid i Norge, var det ingen tariffavtale eller fagorganisering på plass.

Jeg var selv medlem i NTL fra forrige arbeidsgiver, en fikk beskjed av NTL om at jeg måtte melde overgang til Fagforbundet når jeg begynte å jobbe i Ungdom og Fritid. Flere kolleger fulgte etter, og sammen begynte vi prosessen med å få på plass en klubb og tariffavtale. Vi trodde at vi hadde funnet vårt fagforeningshjem.

Men vi tok grundig feil.

Etter å ha vært i Fagforbundet en stund, ble vi fortalt av Fagforbundet at vi egentlig hørte hjemme i Handel og Kontor. Vi skiftet forbund, i god tro om at vi endelig hadde funnet riktig sted. I oktober 2023 organiserte vi nok medlemmer til å sende inn krav om tariffavtale. Så, naturligvis, trodde vi at ting skulle begynne å rulle, noe vi også fikk bekreftelse om fra Handel og Kontor.

Men her står vi, snart ett år senere, og det er fortsatt ingen tariffavtale på plass. Hvorfor?

Ikke fordi arbeidsgiver motsetter seg, eller fordi vi mangler nok organiserte medlemmer. Nei, det er på grunn av en idiotisk tvist internt i LO – en krangel mellom forbund om hvem som har krav på oss, de samme forbundene som har sendt oss mellom seg. Siden oktober 2023 har denne dragkampen pågått, og det ser ikke ut til å nærme seg noen løsning.

Er dette virkelig slik LO skal fungere? Skal vi som arbeidstakere, som er avhengige av deres støtte og beskyttelse, stå hjelpeløse mens LO-internt byråkrati spiller ball med våre rettigheter og fremtidige avtaler? Hva skjedde med organisasjonsfrihet, og hvorfor har vi ingen stemme i hvilken fagforening vi tilhører?

Tilliten til LO begynner å nå et bunnivå hos oss. Vi er luta lei. Det diskuteres nå å melde seg ut av LO totalt og overgang til noe andre, og hvem kan klandre oss? Skal LO virkelig heller miste medlemmer til en konkurrerende fagforening enn å løse en intern maktkamp? Det er skremmende hvordan en organisasjon som skal ivareta våre rettigheter, nå er vår største hindring.

Arbeidsgiver er utålmodig, og med rette. De spør stadig hva som skjer, og hvorfor vi ikke kan begynne prosessen med å få på plass en tariffavtale. For oss tillitsvalgte er det flaut å stå overfor kollegaer og ledelse uten noe svar. Hvordan kan vi stå opp for våre medlemmer når vi selv er offer for en meningsløs maktkamp internt i LO?

LO, skjerp dere. Dere er i ferd med å tape denne omdømmekampen. Er det ikke viktigere å levere for medlemmene deres, og sikre at vi får gode arbeidsvilkår? Vi er ikke brikker i deres spill – vi er arbeidstakere med rett til en tariffavtale, noe vi trodde dere skulle hjelpe oss med å oppnå.

Hvis dette ikke løses raskt, må vi vurdere andre muligheter. LO må spørre seg selv: Er det verdt å miste medlemmer over en intern krangel? Vår tillit er tynnslitt, og hvis dere ikke tar grep, mister dere oss også.

Hvis ikke dere klarer å bestemme dere, så er vi helt ærlige litt usikre på hva verdien av å være medlemmer i LO er.

Kommentar: Ser du skriften på veggen, Peggy?