Kari Kristensen

Det var en gang en valgkamp og et valg i Norge.

Hvor rikelig med tillitsvalgte og medlemmer i Norges fremste folkebevegelse, LO, gikk til valg for vanlige folk. For velferdsstaten. For sosialdemokratiet. Sammen med tillitsvalgte og medlemmer i Arbeiderpartiet, SV, Rødt, Senterpartiet og MDG.

Beskjeden var tydelig og klar: Det skulle bli vanlige folks tur. 

Det var lønnstakernes tur. Det var småbønder og folk i periferiens tur. Det var klimaet og naturens tur. Det var nok rikfolk som veltet seg i millionvillaer, yachter, privatfly og botox. 

Mens alle disse forberedte seg til valgkamp, satt nåværende finansminister Jens Stoltenberg og forhandlet med Bilderberg-gruppen. Et maktnettverk uten sidestykke ønsket Stoltenberg inn i deres favn – som øverste sjef.

Stoltenberg snudde, og droppet Bilderberg for Norge. Og det ble Jens-feber. Særlig hos eldre kvinner, og ikke minst hos VG-kommentariatet som holdt på å gli av stolen av begeistring. 

Det var vanlige tillitsvalgte og medlemmer av de rødgrønne partiene og fagbevegelsen som gjorde at Stoltenberg kunne innta plassen hos Finansdepartementet som øverste leder.

De er arbeidsgiverne hans. Og vennene hans. Og er det noen man skal lytte til, så er det vennene sine. Hvis ikke kan de finne på å forsvinne. 

Arbeiderpartiet har klart å skape et politisk bakvendtland for seg selv og andre den siste tida.

Først setter de ned en «bred skattekommisjon», fremfor å skape en progressiv skattepolitikk sammen med de andre rødgrønne partiene, som de gikk til valg på. 

Deretter stemmer de ned et høyst nødvendig forslag om maktutredning i Stortinget. Et forslag fra alle de rødgrønne partiene, med støtte fra AUF, LO og Unio, som gikk ut på å utrede pengemakta i Norge, og hvilken innflytelse den har på demokratiet vårt. 

Dette er å gjøre alt bakvendt. Jens Stoltenberg, hør nå her: Politikk 101.

Først utfører man en økonomisk maktutredning. Deretter setter man ned en skattekommisjon. Aller helst utfører man en skattepolitikk basert på funnene i utredningen.

Dette vet du er korrekt, herr finansminister. Det er logikk. Men likevel gjør du motsatt. Og det får meg til å lure på hvem du egentlig er venner med. 

Det gjelder også Jonas Gahr Støre.

For jeg husker godt da den franske økonomen Thomas Piketty utga «Kapitalen i det 21. århundre» og avslørte at «trickle down economics», altså penger som regner ned, var en ren bløff. Det har også det internasjonale pengefondet, IMF, etter sigende konkludert med.

IMF har også konkludert med at det ikke var næringsvennlig, og ikke skapte flere arbeidsplasser. Milton Friedmans tulleteori om «trickle down» har vist seg over hele verden å være en forskjellsmaskin som skaper oligarki.

Piketty konkluderte med at omfordeling, også via skatteseddelen, som betyr formuesskatt, ga økonomisk vekst. Da Piketty ga ut «Kapitalen» ble han kalt «økonomiens Justin Bieber». En rockstar innen økonomifaget. Og Jonas Gahr Støre ivret etter å ta selfie med ham. 

Men likevel har altså regjeringen satt sammen en skattekommisjon som konkluderer med kutt i formuesskatt som skal lastes vanlige arbeidsfolk.

Altså har de konkludert med noe som hele verden prøvde ut før oss, og feilet totalt, og som IMF har konkludert med var feilslått. Hvordan er det mulig å være vitne til noe så feilslått, og likevel konkludere med at dette blir riktig for Norge? Hvor ble økonomiens Justin Bieber av i alt mylderet?

Men plutselig var han her. For nå i juni gikk nemlig Piketty ut og advarte nettopp Jonas Gahr Støre om å kutte i formuesskatten. 

Det nytter ikke å bare ta selfies med økonomiske rockestjerner og si fine ting til tillitsvalgte i festtaler. Man må lytte til vennene sine.

AUF-leder Gaute Skjervø, som nylig varslet sin avgang, har gitt klar beskjed til Jens og Jonas om hva han syntes om både skattekommisjonen og Aps nedsabling av forslaget om maktutredning.

For Skjervø har lyttet til fagbevegelsen og de andre rødgrønne vennene. Og ikke minst: sine egne medlemmer i AUF, som stadig blir flere. «En grov feilvurdering», mente Skjervø, om Aps skroting av maktutredningen.

«Dette var ikke det Ap gikk til valg på», sa han til Klassekampen om skattekommisjonens forslag. Og fulgte opp med at «Ap må sørge for økonomisk omfordeling. Det har vært Arbeiderpartiets oppgave i 150 år. Skal vi overleve i 150 år til, så må det være øverste mål». 

Så er det også sånn at tidsånden viser en ytre høyre-bølge over hele verden. Toppene i Arbeiderpartiet har fått for seg at om man låner litt politikk fra ytre høyre, så vil velgerne rømme tilbake fra Frp til Ap.

Men det gjør de ikke. Velgerne endrer seg i takt med hva Arbeiderpartiet gjør. Og når Arbeiderpartiet ikke skaper politikk i favør sosialdemokratiet, så følger velgerne etter. Rett til Frp.

Man kan ikke bare kjenne på tidsånden, og følge den. Arbeiderpartiet i regjering har et ansvar for å påvirke tidsånden.

Er det sånn, Stoltenberg, at siden du droppet sjefsjobben i Bilderberg, så føler du at du har rett til å ta deg ekstra til rette i lille Norge? At vi skal være glade for at du valgte oss, og ikke makteliten i Europa og Nord-Amerika? Du må huske hvem som drev valgkamp, og hva de gikk til valg på. 

I politikken er kompromisser en del av det. Trepartssamarbeidet er et godt kompromiss. Da Ap, SV, Rødt, MDG og Sp gikk sammen til valg, var det et kompromiss.

Skattekommisjonen var aldri et kompromiss. Det var det motsatte: det var å snu ryggen til sine venner man allerede hadde gjort et kompromiss med. Et knefall for 1-prosenten i landet. Er 1-prosenten villige til et kompromiss med 99-prosenten?

Stoltenberg har et ansvar for å lytte til dem som sørget for at han fikk en stol i finansdepartementet. Beskjeden er tydelig: Skrot skattekommisjonen, og bli med og utred hva pengemakta gjør med demokratiet vårt. Og skap politikk ut fra det. 

Hva er man sosialdemokrat for, om ikke?