Kjell Werner

Dersom det blir rødgrønt flertall 8. september, vil Støre-regjeringen kunne fortsette som en ren Ap-regjering. Alternativet er en borgerlig mindretallsregjering.

Slik står frontene når det er under hundre dager igjen til høstens stortingvalg.

Mindretallsregjeringer har vært den nye normalen siden Einar Gerhardsens tid. Han ble riktignok avløst av en borgerlig flertallsregjering ledet av Senterpartiets Per Borten i 1965, men siden den gang har 13 statsministre regjert i mindretall.

Det er tre unntak fra denne «normalen»: Kåre Willochs borgerlige regjering fra 1983 til 1985, Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering fra 2005 til 2013 og ett år under Erna Solbergs borgerlige regjering.

Etter valget i 2021 fikk Norge en Ap/Sp-regjering ledet av Jonas Gahr Støre. Men for tre måneder siden gikk Sp ut av regjeringen. Noen vil hevde at Trygve Slagsvold Vedums flokk ble presset ut, men resultatet er og blir uansett det samme.

I kjølvannet av dette varslet Ap lav fastpris på strøm. Ap fikk også nye statsråder i regjeringen, med Jens Stoltenberg som kronen på verket. Den samlede effekten av disse faktorene ga Ap en ny vår, noe som igjen resulterte i en kraftig opptur på meningsmålingene.

Ap har løftet seg fra 17 til 30 prosent siden desember 2024. På TV2 ferske statsministermåling kan Jonas Gahr Støre notere en oppslutning på 43,9 prosent. Til sammenlikning fikk han bare 25,4 prosent før jul i fjor.

Det er flere faktorer, på begge sider i det politiske landskapet, som sannsynliggjør at vi får en mindretallsregjering til høsten.

Dersom det blir rødgrønt flertall ved valget, kan Jonas Gahr Støre fortsette som statsminister med dagens rene Ap-regjering. Nærmest som om at ingenting har hendt.

Den norske parlamentarismen innebærer nemlig at en sittende regjering må felles eller frivillig velge å gå av. Det er ikke noe som tyder på at partier på venstresiden vil felle Støre-regjeringen til høsten. Verken Sp, SV, Rødt eller MDG vil tjene på å sette inn en borgerlig regjering.

Ap-ledelsen er såre fornøyd med å regjere alene, men Støre har døra på gløtt for å ta med både Sp og SV inn i regjering forutsatt at disse tre partiene får flertall på Stortinget. Og et slikt resultat er ikke helt utenkelig.

TV2 ferske partimåling viser at Ap, Sp og SV bare mangler fem mandater. Derfor skal man aldri si aldri. Jeg har fortsatt et lønnlig håp om en rødgrønn flertallsregjering med disse tre partiene.

Men det er tvilsomt at det er vilje til regjeringssamarbeid i både Sp og SV. Det hører også med til historien at Sp ikke vil ha SV med på laget. Sporene fra samarbeidet i den rødgrønne regjeringen til Jens Stoltenberg skremmer dessverre Sp-ledelsen fra å gjøre et nytt forsøk.

På borgerlig side er bildet enda mer uklart. Høyre, Frp, KrF og Venstre er riktignok samstemt i kravet om å skifte ut Støre-regjeringen, men der stopper enigheten. Hvilke partier som skal sitte i en eventuell borgerlig regjering, er helt i det blå.

For Frp er alternativet en Frp/Høyre-regjering, selv om det trolig betyr en mindretallsregjering. Det er mindre sannsynlig at vi får en regjering av Høyre, KrF og Venstre. Et stort Frp vil ikke godta å bli satt på sidelinjen. Og en firepartiregjering er det få om noen som tror på.

Statsministerspørsmålet er også ubesvart. Frp ligger nå et hestehode og vel så det foran Høyre på målingene. Holder dette forspranget seg fram til valget, vil Frp måtte kreve at Sylvi Listhaug blir regjeringssjef. Men Høyre, KrF og Venstre peker alle på Erna Solberg, så siste ord er ikke sagt.

For Erna Solberg er det, slik jeg forstår det, uaktuelt med en ren Høyre-regjering. Begrunnelsen er at Høyre vil unngå å måtte forhandle budsjett to veier.

I tillegg ønsker nok Høyre-ledelsen seg en samarbeidsavtale for å binde de borgerlige partiene, om nødvendig alle fire, til masten.

I Høyres Hus har panikken spredt seg. Fremskrittspartiets vekst bekymrer, siden det er Høyre som i stor grad lider. Samtidig er det irritasjon i Høyre over at Frp, nærmest uimotsagt, kan strø om seg med store og kostbare valgløfter som neppe kan innfris.

Her skapes det, i Høyres øyne, en altfor stor fallhøyde. Men Høyre vil ikke åpent utfordre Frp på dette. Strategien er snarere å hente usikre velgere og fiske blant dem som nå lukter på Ap.

Erfaringene fra mindretallsregjeringene til Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg bør være et varsku til dagens Ap-ledelse. Jagland forsøkte forgjeves å disiplinere opposisjonen da han styrte fra 1996 til 1997. Og så gjorde Jagland tabben med å stille kabinettspørsmål til velgerne, men 36,9-fadsen er en annen historie.

Jaglands hovedpoeng står seg imidlertid fortsatt godt. Det er grenser for hvor langt en mindretallsregjering kan tåle å la seg presse av opposisjonen. Og Stoltenberg husker sikkert godt hvordan det smertet å måtte gi Sp og KrF dyre julegaver i 2000.

Jens Stoltenberg tok konsekvensen av dette, skrev historie og slapp både Sp og SV inn i sin andre regjering i 2005. Landet fikk dermed en flertallsregjering. En god løsning i mine øyne.

Da statsminister Jonas Gahr Støre «mistet» Senterpartiet, signaliserte han klokelig en åpen holdning til alle partiene på Stortinget. «Vi vil arbeide for flere brede forlik i viktige saker», sa Støre og varslet dermed nye toner.

Valgnederlaget i 2017 ble nemlig tilskrevet overdreven kompromissvilje overfor Høyre og Frp. «Vi kommer til å være tilbakeholdne med å inngå forlik i neste stortingsperiode, var beskjeden fra Støre den gang. En forskjell er det riktignok: Den gang var det Erna Solberg som regjerte mens Ap var i opposisjon. Nå er det Støre som har styringen.

Noen få nederlag denne våren er til å leve med. Dagens rene Ap-regjering har klart seg brukbart i fire måneder.

Men det er noe ganske annet å regjere alene i fire nye år, dersom velgerne skulle gi fornyet mandat. Uten formelle avtaler med vennene på venstresiden, kommer Stortinget til å herje vilt med en ren Ap-regjering.

Slalåmkjøring mellom partier vil også ha sin pris. Det er fort gjort å hekte i en port. Da ender det med knall og fall. Derfor må det være lov å drømme om en flertallsregjering, selv om dette nå synes å være en fjern tanke.

Undrenes tid i norsk politikk er ikke over.